Påskedag 2018, Joh. 20, 1-9

Brødre og søstre, Kristus er oppstanden!

Alt det Kirken feiret i natt, og alt det vi nå er samlet for å feire denne påskedagen, kan sammenfattes i triumfropet; Kristus er oppstanden! Det bekrefter vår tros utspring, vår tros sentrum, og vår tros opphav!

Og med sin vakre evangeliefortelling om de tre; Maria Magdalena, Peter og Johannes, som fant den tomme graven tidlig påskemorgen, vil Johannes først og fremst gi oss en forklaring på hva som er den utløsende faktor for at vår tro skal kunne fødes i oss, og det er; kjærligheten!

Nesten umiddelbart etter at apostlene hadde kommet til troen på at Herren virkelig var oppstått fra graven, dro de ut i alle retninger for å forkynne budskapet om dette for menneskene over hele jorden. Og siden den gang, har de troende i generasjon etter generasjon, trofast fulgt apostlenes ord og gjerning. Budskapet har blitt nøye gransket, man har grunnet på hva det egentlig innebærer, og kristendommen har utviklet seg frem til slik vi kjenner den, og praktiserer den i dag.

Bare på grunn av apostlenes forkynnelse, kan vi i dag feire vår påskemesse her i St. Dominikus kirke sammen med alle våre brødre og søstre over hele den vide verden, – takket være Kirkens hellige riter og symboler som har sin opprinnelse helt fra apostlenes tid.

Maria Magdalena blir kalt apostlenes apostel, fordi hun var den første som bragte nyheten om den tomme graven til disiplene. Først fastslo hun med forferdelse hva hun så i grå-lysningen: at stenen var rullet bort fra graven. Men mens hun sprang av gårde for å fortelle det til Peter og Johannes, fant hun en mer logisk forklaring, og sa; De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.

Og fra kjensgjerning til tro er det et stykke vei å gå, eller løpe, – for det var det Peter og den andre disippelen gjorde! De løp om kapp ut til graven, hvor Johannes var den av dem som kom først frem. Han løp fortest fordi han var yngst, men lot likevel respektfullt Peter tre inn i graven først, fordi han ble regnet som den fremste av apostlene.

Når Johannes så beskriver det han selv opplever der inne, bruker han de aller enkleste ordene som tenkes kan, men som til gjengjeld er tunge av mening, når han sier; Han så, og trodde! For selv om de to apostlene så og opplevet akkurat det samme der inne i den tomme graven, var det bare Johannes som straks kom til troen. Han var den Jesus elsket. Han elsket Jesus igjen. Derfor så han med kjærlighetens klarsyn, og derfor trodde han!

Peter, som hadde fornektet Jesus tre ganger før hanen gol, måtte første lære å elske ham før han kunne komme til troen. Det skjedde noe senere, ved Genesaretsjøen. Da fikk han anledning til å gjøre sitt svik godt igjen, ved å si til Jesus at han elsket ham hele tre ganger, for han ville så gjerne si at han elsket ham høyere enn alle andre.

Også Maria Magdalena trenger litt tid for å komme til tro. Det gjør hun ikke før den oppstandne kommer og viser seg for henne, mens hun står og gråter ved graven. Men heller ikke da gjenkjenner hun Jesus, og tror han er gartneren. Det er først når han snakker til henne – kaller henne ved navn, og sier: Maria, at hun gjenkjenner ham og utbryter: Rabbuni. Og i denne usedvanlig korte, men til gjengjeld svært ladede dialogen, er det kjærligheten som taler.

Johannes blir kalt kjærlighetens apostel. Og denne påskedagen vil han åpenbare for oss at troen bare kan vokse frem av kjærlighet. At Gud i Jesu påske gir oss mennesker det sterkeste beviset på kjærlighet vi har evne og mulighet til å fatte. Derfor sier han:

Kjærligheten er altså dette, ikke at vi elsket Gud, men at han elsket oss, og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder. Mine elskede! La oss elske hverandre, for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har ikke kjent Gud, for Gud er kjærlighet.

Brødre og søstre, heldigvis er ikke kjærlighetens evangelium og den kristne nestekjærligheten fremmed for oss i det samfunnet vi lever i. Til tross for sine mange feil og mangler, er det heldigvis bygget på tanken om at vi alle har et ansvar for hverandre, og at vi alle er hverandres neste. Derfor bærer hver eneste av de kjærlighets -og barmhjertighets-handlingene vi utfører i den oppstandnes navn, vitnesbyrd om at vi fortsatt holder den kjærlighetens evangeliske flamme brennende som Evangeliet forteller oss om i dag.

+I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen