JESUS har nettopp kalt og utsendt de tolv apostler for å forkynne Guds Rike og helbrede,
og selv, slik det står i teksten, stålsetter han sitt ansikt for å vende seg mot Jerusalem og skjebnetimen.
Men det er flere som vil følge ham.
Til den første sier Jesus: Revene har sine hi og himmelens fugler reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.
Med andre ord: Følger du meg, er du hjemløs og venneløs i denne verden, du blir forkastet som jeg blir forkastet.
Til den annen er det Jesus som oppfordrer: Følg meg, – men når mannen ber om å få begrave sin far først, – sier Jesus : La de døde begrave de døde, og forkynn du Guds rike” – dvs. legg selv de helligste plikter bak deg, la fortid være fortid, og gå ut, – gå ut nå, for Guds Rike står for døren.
Og den tredje? – Han vil følge Jesus, men ønsker å si et siste farvel til sine. Men Jesus er klar. Han sier…Ingen som først legger hånden på plogen og siden ser seg tilbake, er skikket for Guds rike. Med andre ord, det du vil, skal du gjennomføre. Ditt hjerte må være helt og ikke delt.
Slik blir det innlysende: Jesus når han kaller opptrer ikke som noen lykke-profet, hans besnærer ingen med fagre løfter. Tvertom. Like forut han sagt at bare Den som bærer korset og følger ham kunne væe hans disipel.
Dette er klar tale, men det er nødvendige ord til dem Jesus kaller til apostelgjerningen. Skal de følge ham, må de også kunne dele skjebne med ham!
Men vi? – Er ikke også vi kalt til å følge Jesus? Og gjelder så kravene oss? – Men vi er likevel ikke i stand til – som apostlene – bare å forlate alt for forkynne Guds Rike!
Svaret finner vi hos Paulus i dag, , – og her er det ikke en advarsel vi møter, men en stor og positiv utfordring. Vi skal gripe den!
”Brødre, til et liv i frihet er det Kriistus har frigjort oss. La dere ikke binde under trelleåket, for det er til frihet dere er kalt. Altså også det et kall.
Men hva mener Paulus? Frihet, jo! Alle vil jo det? Men frihet til hva? For nettopp frihetsbegrepet i vår tid er et omstridt begrep, et tvetydig slagord i vår sammenheng.
Mange i dag vil tolke Frihet som retten til å gjøre stort sett det vi vil – frihet til å realisere seg selv, frihet fra bånd og forpliktelser – fra alt som tynger, fra alt som stenger, og naturligvis fra Kirkens bud. – En slik frihet, er ikke så langt fra en opphøyet egoisme.
.
Det er nettopp ikke Paulus budskap. Tvertom. Paulus taler om en frihet som vokser frem innenfra, en frihet i Ånden, en frihet til å tjene hverandre i kjærlighet, en frihet som likesom kjærligheten, ikke søker ikke sitt eget, men andres vel. – Den frihet forløser, og forkrøbler ikke. Den modner og utvikler og oppfyller våre indre ressurser så vi blir oss selv,
Og la oss huske: det er ikke oss selv vi skal avspeile, det er Jesus. Han er det som sier:
Følg meg. Han kaller, han er forbilde og følgesvenn. Det er i hans tjeneste at vi skal lære frihetens yrke.
La så være at vi skal møte motstand, noe må vi kunne ofre underveis.
La så være at vi må legge alt som binder, vår fortid bak oss,
La så være at det kan koste å være utholdende, ikke kaste blikket tilbake, eller angre, eller dyrke nostalgien..
Vi følger Ham. Kristus går foran, – alltid på ny, ut i verden, der folk er. Der bygges Guds rike for hver dag.
Ikke i går, ikke i minnene,
Ikke en gang i Kirkens ærverdge fortid,
men derute hvor menneskene bor. Der blåser Guds ånd. Der vinner vi vår frihet!
Amen. (fr Ellert Dahl O.P.)
…