Lesninger 15. alm. søndag, år  B

Brødre og søstre,
tenker vi oss litt om, går det fort opp for oss at store deler av livet blir brukt til forberedelser, for å gjøre oss skikket til å møte det som ennå ligger foran oss, – det vi forventer å ta del i en gang i fremtiden. Hele barndommen vår preges av skole og læring, for at vi senere skal fungere i de voksnes verden.

Læringen gir oss den kunnskap og de ferdigheter vi trenger for å oppnå den ønskede karriere, men når det kommer til stykket så dreier faktisk hele denne lærings-prosessen seg mest om å bygge tillit. For, skal læring kunne oppnås, og undervisning gjennomføres, må det nemlig være et tillits-forhold fra begge sider, altså både fra elevens, og fra lærerens side.

Et banalt, men svært tydelig eksempel på akkurat det med gjensidig tillit, er den bilen de bruker på en kjøreskole. Den har et pedalsett både på førersiden, óg på passasjer-siden, noe som viser at tilliten må komme fra begge sider i lærings-prosessen. Studenten kan ikke ha altfor mye tillit til sin mester, og mesteren ikke for lite tillit til sin elev! For læring har nemlig, når det kommer til stykket, like mye med temperament å gjøre, som det har med talent.

Men la oss endelig rette oppmerksomheten vår mot dagens Evangelium, som forteller om at Jesus sendte de tolv ut to og to, for å forkynne frelsens budskap og helbrede syke, utstyrt med makt over de vanhellige ånder. Dette må da bare ha vært en slags øvelse, tenker vi, en opplæring før den siste og avgjørende utsendelsen skulle finne sted i pinsen, når den oppstandne Kristus puster hellig Ånd inn i apostlene, før han sender dem ut.

Naturligvis måtte apostlene trenes opp, for å kunne fortsette denne virksomheten på egenhånd etter at Jesus ikke lenger var blant dem! Ja, – men bruker vi igjen eksemplet med bilen fra kjøreskolen, ser vi at Jesus riktignok lot apostlene ta rattet og stå for styringen, men at han fremdeles satt med sitt eget sett pedaler, klar til å tråkke på bremsen om noe skulle gå galt!

Jesus, som var fullt og helt menneske, var den aller beste læremester apostlene, eller noe menneske, kunne ønske seg!

Men fortellingen bærer også i seg et helt annet aspekt, som er så uendelig mye større og videre enn det som handler om øvelse og læring. Nemlig dét viktige faktum at Jesus faktisk ikke SKULLE forlate sine apostler og overlate dem helt til seg selv i forbindelse med pinsen og himmelfarten! Nei, Jesus skulle fortsette å være med dem alle deres dager, bare på en helt ny og fullstendig annerledes måte. For ved Den hellige Ånd ville han på sett og vis bli ennå mer til stede i apostlenes liv enn det han har vært tidligere, akkurat slik han også er til stede for oss!

Derfor gjennomfører ikke Jesus den utsendelsen vi hører om i dag bare for at apostlene skal lære å greie seg uten hans fysiske tilstedeværelse. Når han sier; Ta ikke med brød eller skreppe, eller penger i beltet, er dette en profetisk oppfordring, som oppfordrer dem til å gjøre akkurat slik han selv hadde gjort; nemlig gå tomhendt og fattig ut i verden, ut til dem som ikke engang ønsket ham velkommen.

Heller ikke profeten Amos, som vi hørte om i dagens første lesning, hadde fått tildelt noen profetiske gaver. Han var bare en fattig gjeter, men ble likevel bedt av Gud om å være hans profet. Og Amos tok ydmykt og tillitsfullt imot oppgaven, og fikk så den lærdom han trengte fra Gud selv. For det er når vi er maktesløse, og når vi anerkjenner vår maktesløshet, at Jesus viser oss veien til den rikdom som er vår verdighet.

Jesus utsende de tolv mens han fremdeles levde blant dem, for å lære dem ydmykhet ved de feil de senere kom til å begå. For alle begår vi feil, og det er våre feiltrinn som gir oss ny kunnskap. Hver eneste gang vi begår en feil i ydmykhet, viser Gud oss hva det vil si å være hans barn og Jesu Kristi søstre og brødre. Og dét er alt vi trenger, for å gå ut og forkynne Guds kjærlighet for menneskene!