29. søndag, 16. okt. år C. Luk 18, 1-8. p. Joseph Mulvin, St. Dominikus Kirke
 
 
Er det slik at Gud alltid besvarer våre bønner? Og hvis ja, hvordan besvarer han dem? Dette er spørsmål som kan stilles i lys av dagens tekster.

Den første lesningen om Moses forteller oss at vi skal gi uttrykk for våre ønsker i bønn med utstrakte hender. I evangeliet forteller Jesus disiplene en lignelse om at de alltid skal be og aldri gi opp. Poenget med begge tekstene er at vi skal være utholdende i vår bønn.

Å ikke få et raskt svar på våre bønner kan være en prøvelse. Det er ikke alltid lett å vente. Spesielt i vårt teknologiske samfunn forventes et svar nesten med en gang. Hvorfor er det sånn at Gud lar oss vente? Kunne det være at han ønsker at vi skal bruke ventetiden på å vokse i troen og i tillit til ham?

Vekst er noe som tar tid. Jesus brukte mange eksempler fra naturen for å fortelle om vekst. Man kan ikke forvente frukt på trærne under blomstringstiden. Planter og trær som skal leve et langt liv, vokser veldig langsomt.

Jo, jeg tror på mirakler – en plutselig helbredelse, for eksempel. Men i de aller fleste tilfeller må vi vente. Å vente i bønn er å tro at Gud kan utrette noe større enn vi kan forvente oss. Vi legger ikke frem for Gud våre intensjoner bare for å fortelle ham det vi ønsker. Det vet han allerede. Når vi ber om noe og får det – er det ikke slik at Gud har ombestemt seg. Det er det at vi har åpnet oss for å motta noe han allerede ville gi oss. Det er ikke Gud som forandrer seg. Det er vi som forandrer oss. Det er vi som vokser – som vokser i tro og i tillit til ham.

Guds pedagogikk er at han ikke alltid svarer på samme nivå som vi stiller spørsmålene fra. Vi stiller ofte spørsmål fra periferien, men Guds svar når sentrum i oss.

Når vi har det altfor bra på overflaten, glemmer vi lett det som ligger dypere i oss. Guds pedagogikk er at han ikke alltid svarer på samme nivå som vi stiller spørsmålene fra. Vi stiller ofte spørsmål fra periferien, men Guds svar når sentrum i oss.

Kanskje du ber om å bli befridd fra en sykdom. Men i stedet gir Gud deg ny kraft, slik at nettopp sykdommen gjør at troen din vokser på en måte som ikke hadde vært mulig så lenge du var frisk. Det har jeg selv opplevd i min egen trosreise. Gud svarer ofte på et dypere spørsmål. Det er ennå ikke blitt bevisst, men det begynner å våkne i oss nettopp ved det svaret Gud gir.

Guds oppdragelsesmetoder er fantastiske! Han tillater oss å oppleve skuffelser – og noen ganger nederlag. Han svarer alltid når du henvender deg til ham, du ber aldri en bønn forgjeves. Men ved ikke å svare direkte på akkurat det du spør om, åpner han en dør til noe helt nytt og gir deg innblikk i dyp som du ikke visste om tidligere. Slik får han deg til å lengte etter å trenge dypere inn i noe som er mye viktigere enn det du først ba om.

Det er slike ting som stadig skjer, for eksempel, i Lourdes – altså pilegrimsstedet i Syd-Frankrike. Hvert år reiser store folkemengder dit i håp om å finne helbredelse i kilden der. Man skulle tro at mange vendte hjem med stor skuffelse fordi de ikke oppnådde det de ønsket. Men slik er det ikke. Alle, eller i hvertfall nesten alle, blir helbredet på en eller annen måte. De får en dypere tro, en fornyet kjærlighet, en større overgivelse – og en vilje til å bære sin lidelse. Er ikke dette det største underet og det mest fruktbare for kirken og for verden?

Derfor avslutter jeg, brødre og søstre, med å si «ikke gi opp, du blir alltid bønnhørt». Som Paulus sier det: «Vi vet at Gud i alle ting er med, og virker til det beste for dem som elsker ham – dem som han har kalt ifølge sin plan».
Amen.

 
Pater Joseph Mulvin, St. Dominikus Kirke