I dagens Evangelium utfordrer folkemengden Jesus. De spør, likesom litt tvilende, hva slags tegn og verk Jesus kan utføre. Vi har patriarkene og Moses og Guds egen manna som vi er fostret på, sier de. De sitter med upper hand, kan det virke som. Men Jesus svarer:
«Sann mitt ord! Brød fra himmelen, det fikk dere ikke av Moses; men nå gir min Far dere det virkelige himmelbrød; for Guds brød, det er han som stiger ned fra himmelen og gir verden liv.»
Dette rokker ikke bare ved hvordan vi forstår nattverden, men ved hele vårt sakramentssyn. For hvordan forstår vi dette himmelbrødet? Hva slags tegn er det? Hvordan får vi del i det? Og hva gjør det med oss?
Alexander Schmemann, en ortodoks prest og teolog, drøftet vårt sakramentale syn i lys av kirkefedrene i en bok han skrev på 1960-tallet, kalt «For the Life of the World». Her kritiserer han moderne teologi for å forringe forståelsen av sakramentene. For det første, hevder han, har vi fra etter-patristikkens tid gradvis utviklet en forståelse av sakramentene som noe løsrevet fra handlingen de utspiller seg i. Eller med andre ord, vi kan fint snakke om sakramentslæren uten å måtte snakke om liturgien som realiseringen av det sakramentale nærvær. Men, hevder Schmemann, dette bryter radikalt med kirkefedrenes perspektiv, der sakramentet og handlingen er ett, uløselig sammenbundet.
Videre problematiserer han forståelsen av selve sakramentet. Vi er kjent med definisjonen av sakramentene som «Guds usynlige nåde formidlet gjennom synlige tegn.» Sakramentet er et tegn som viser til det som det betegner. Men, sier Schmemann, dette leder oss til en forståelse av det sakramentale nærvær som noe funksjonalistisk, en dråpe av sannhet tilstede i denne verdens usannheter. Sakramentet blir et virkemiddel som skal virke på oss og på verden.
Opp mot en objetivisert og instumentalisert sakramentsforståelse peker Schmemann ut en annen vei som finner sin klangbunn i kirkefedrenes realitetsforståelse. Det foreligger ikke primært et semantisk forhold mellom sakramentet – eller tegnet (A), og det det betegner (B): Man kan ikke si at A betyr B. Det er heller ikke et kausalt forhold (A er årsak til B) eller et representativt forhold (A representerer B). Forholdet mellom tegnet og det det betegner er heller å forstå som en epifani, en guddommelig åpenbaring der A er B. Tegnet, eller sakramentet, uttrykker, kommuniserer, avdekker og manifesterer virkeligheten som blir betegnet. Tegnet er det som blir betegnet, og står som en enhet som vi tar del i gjennom den liturgiske feiringen.
Sakramentet blir altså et symbol. Og symbolet viser til Kristus, som er alle tings fullender. Men skal vi forstå meningen med Kristus som et symbol i denne verden må vi først se verden selv i rett perspektiv. For kosmos er i seg selv et symbol, et tegn som vitner om Gud. Verden er en epifani, en åpenbaring av Guds velde, hellighet og ære. Det er ikke slik at vi først og fremst tolker Kristus i lys av denne verden med dens lengsel etter forløsning, frelse og fred, som om han skulle være en slags medisin til denne verdens utvortes og innvortes bruk. Det er det motsatte: Ved Kristi frelsesverk gjenreiser Gud verden selv som hans symbol, hans tegn. Og det tegnet som før var misfarget og deformert av synd og gudløshet, det fullendes ved Kristi komme til vår jord.
Uten å forstå vår skapelse og vårt kosmos som et tegn som viser til sin skaper, blir verden et rotløst sted, truet av kaoskreftene og ødeleggelse, avguderi og forvirring. En verden som har mistet sin retning som tegn formet i Guds bilde vil være dømt til undergang. Kristus reverserer denne bevegelsen. Ved å gjøre seg til ett med oss løfter han menneskeslekten og hele kosmos fram til fullendelsen, den som er blant oss her og nå, og som skal avdekkes i sin fylde ved Kristi andre komme. Vår nattverd leder oss til målet for skapelsen, -til full forening med Gud gjennom delaktighet i Herren selv.
Derfor kan også Jesus si: «Det er jeg som er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst.» For det fullendte hverken hungrer eller tørster. Ved eukaristien sprenger epifanien seg vei like inn i vårt indre. Det finnes ikke lenger distanse mellom det åpenbarte og oss selv. Vi er ikke her for å motta Kristus som noe som virker i oss til vår sjels frelse. Vi mottar ikke kommunion og håper på det beste. Gjennom liturgiens handling blir vi delaktige i Kristus på et grensesprengende vis. Vi blir bærere av tegnet, og vi blir ett med han som fullender og fullkommengjør alle ting.
Det er et kristent privilegium å se større på både verden og oss selv. Men tør vi ta til oss dette perspektivet? Tør vi å se oss selv som epifani, som bærere av Guds åpenbaring i denne verden? Tør vi favne den helligheten som fyller oss? Tør vi gripe storheten Kristus kaller oss til gjennom foreningen i sakramentet, der tegnet og virkeligheten er ett? La oss svare med disiplene: «Så gi oss bestandig av det brødet, Herre.»
