27. søndag, 2. okt. år C.  Luk 17, 5-10. p. Jon Atle Wetaas, St Dominikus Kirke

 

Brødre og søstre,

evangeliet denne 27. søndagen handler om hvordan vi best kan forvalte troens gave til oss, og hvordan Jesus velger å undervise oss om dette, ved å fortelle historien om herren og hans tjener.

Vi forstår imidlertid ganske fort at denne tjeneren var sin herres slave, og at herren derfor ikke så noen grunn til å takke ham for alt hans slit, eller til å behandle ham som en likeverdig. En slave er som vi vet et annet menneskes eiendom, og hele hans liv og hans tilværelse skal bare dreie seg om dette ene; å tjene den som er hans herre.

Kanskje var det et slikt bilde Nietzshe hadde av de kristne, i deres forhold til Gud? At Gud er en slaveeier, og at alle kristne er hans slaver. En interessant tanke i og for seg, men det er fare for at; om noe sånt virkelig hadde vært tilfelle, så ville nok alle kristne for lengst ha benyttet seg av Nietzshes egen oppfordring til å kvitte seg med Gud en gang for alle.

Men det forholder seg heldigvis ikke slik. For, hadde Gud vært en slaveeier, og vi hans slaver, kunne han nemlig ikke ha elsket oss! Det har seg faktisk slik, at kjærligheten bare kan eksistere mellom to personer som ser på hverandre med gjensidig respekt, og i bevisstheten om at de har noe til felles. Det var akkurat derfor Gud selv valgte å bli et menneske, for å muliggjøre den gjensidige og likeverdig kjærligheten mellom Skaperen og hans skapninger!

Da Herren og Mesteren steg ned på jorden for å ta bolig sammen med menneskene, kom han som vi vet, ikke som en stor og mektig hersker i all sin makt og velde, men nettopp i en tjeners skikkelse!

”Jeg er ikke kommet for å la meg tjene, men for selv å tjene, og for å gi mitt liv som løsepenger for de mange.” sier Jesus. Og da han hadde vasket disiplenes føtter på skjærtorsdag, noe som var en helt typisk oppgave for en hus-slave, sa han til dem: ”Men har da jeg, som er Herren og Mesteren, vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter!”

Som kristne er vi kalt til dette ene; å elske hverandre med den samme kjærligheten som Gud elsker oss. En kjærlighet som er frukten av Den hellige Ånds virke i oss. Derfor kan den heller ikke skilles fra de andre nådegavene Ånden utøser; trofasthet, glede, tålmodighet og gavmildhet. Med seg selv som eksempel lærer Kristus oss at det kallet som er inkarnert i vår kristne tro, er dette ene; nemlig å tjene hverandre i kjærlighet og glede. Ikke av plikt, og ikke av tvang, men som en selvfølgelig glede, som springer ut av troens gave.

I Norge er vi vant til at likeverd og frihet er en selvfølge. Derfor kan det oppleves vanskelig å snakke om å tjene andre mennesker. Men tenker vi oss om, oppdager vi at det fremdeles bare er de aller færreste av jordens mennesker som har den samme friheten til selvrealisering som vi har her hos oss. Druknede båtflyktninger, krigsherjede familier, sultne barnearbeidere, tvangs-ekteskap, og prostitusjon er bare noen av de grusomme eksemplene på det.

Derfor kan det vi kaller frihet og rett fort bikke over til å bli en form for hovmod, eller egoisme! Og Gud, som skapte både oss og hele universet, vet at det er nettopp i menneskenes hovmod at synden først får sitt rotfeste, og så rotfast ble den, at Gud måtte sende sin egen Sønn fra evighet av, for å lære oss hva sann og ekte ydmykhet egentlig er.

”Blant dere skal den som vil være den største, være alles tjener!” sier han til oss, og får oss til å tenke at; da burde jo også all form for autoritets-utøvelse i Kirken være diakoni! For diakon betyr tjener, og diakoni betyr, ja nettopp: tjeneste! Det er derfor pavens høyeste ærestittel er: ”Servus servorum Dei”; ”Guds tjeneres tjener”, og vi kan vel være enige om at pave Frans har tatt sin ærestittel på alvor, og forsøker å leve opp til den på en ennå mer bokstavelig måte enn det hans forgjengere har gjort.

I virkeligheten er egentlig alle Kirkens styringsoppgaver utøvende tjenester, som skal utføres til hele fellesskapets beste. For det er først da, ja, faktisk bare da, at tjenesten blir utført i Jesu Kristi Ånd, og kan frembære den frukt som lar Gudsriket gjenspeile seg for oss allerede her på jorden, og den frukten er nestekjærligheten

”Nestekjærligheten har forrang for alle regler,” sa den hellige Vincent av Paul, ”så la oss med fornyet kjærlighet tjene de fattige!” Ja, kjære medkristne, la oss ta ham på ordet, og tjene hverandre med glede, og i kjærlighet, med pave Frans’ eksempel som ny inspirasjon, og Herren og Mesteren selv som vårt evige forbilde. Han som ikke kom til jorden for å la seg tjene, men for å gi sitt eget liv for å lære oss hvordan vi best kan leve i pakt med Skaperens ønske og vilje, nemlig å omfavne Troens kosteligste gave til oss, som er ydmykheten.

I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen

Pater Jon Atle Wetaas, St. Dominikus kirke