Brødre og søstre, la oss nå midtveis i adventstiden trykke inn pauseknappen, vende blikket bort fra PC, kjøpehysteri og forventningspress, og vende blikket innover, -innover i oss selv.

For bare dypt der inne har vi sjansen til å finne noe av den stillheten Johannes døperen befant seg i da han fikk kallet, og sto frem med sin forkynnelse. Inne i dypet av oss selv kan vi nemlig finne en så stor og så tom stillhet, at det eneste vi hører er vårt hjertes tanke! Og da har vi sjansen til å forstå hva døperen mener med sitt rop, som oppfordrer til omvendelse. For det er først i stillheten vi kan vi høre, og fatte, han som kommer til oss, når han kommer i sin stillhet.

Gjennom et utfordrende og vanskelig år, har mange vært på nippet til å miste mot og håp. Et gammelt ordtak sier; Når nøden er størst, er hjelpen nærmest! Det brukes gjerne for å holde motet oppe. Men umiddelbart virker det som en selvmotsigelse, for når nøden er størst, er det vel nettopp fordi hjelpen er så langt unna?

Jo, men likevel bekrefter ordtaket menneskets høyeste ønske akkurat når alt ser mørkest ut. Og det er et ønsket om at det plutselig skal dukke opp en uventet hjelp. Menneskelig eller overnaturlig. Akkurat det man har behov for. Kanskje en supermann, et meteorologisk fenomen, eller en arv fra en ukjent onkel i Amerika, – slik at det vi trenger kan komme oss til unnsetning!

Derfor er mennesket som regel villig til å overgi seg i hendene på en frelsesfigur eller en lederskikkelse når nøden er som størst, enten av politisk, religiøs eller sosial dimensjon, som plutselig dukker opp i rette øyeblikk. Det har vi sett mange eksempler på gjennom historien.

På Jesu tid var Palestina i både nasjonal og religiøs nød. Alle gikk og ventet på at Gud skulle gripe inn og sende en frelser for å rette opp det som hadde gått så galt. Og dette var ikke første gang Israel hadde slike problemer. Dagens første lesning forteller om eksil-tiden i Babylon, da Jerusalems Tempel lå øde, og profetene fikk store visjoner, og kunne forkynne om Guds trofasthet.

Trøst, – hørte vi, -ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Stig opp på et høyt fjell du Sions gledesbud! Se, Herren din Gud kommer full av kraft, hans arm gir ham herrevelde!

Og mens folket ventet på en som kunnefrelse dem fra den romerske okkupasjonen, ble ventetiden brukt på ulike måter, selv om ønsket, håpet og intensjonen var den samme. En gruppe trakk seg tilbake fra verden og levde avsondret i pakt med de religiøse lovene. Mens en annen gruppe gjorde voldelige opprør mot urett og undertrykkelse. Kanskje litt i likhet med vår tids terrorister. Men disse endte i tragisk selvutslettelse etter et mislykket opprør mot Romerne.

I denne spente situasjonen trådte Jesus og Johannes frem på arenaen med sin forkynnelse. Og de ropte: Guds rike er kommet nær! Omvend dere! Responsen lot heller ikke vente på seg. Det var så tidsaktuelt, ja, men ikke ufarlig. Det fikk de begge snart merke. Deres forkynnelse førte dem i fengsel, og derfra videre til henrettelse og død!

Jesus og Johannes var overbevist om at Herrens dag var nært forestående! Så nært, at det hastet med å omvende seg. De nydøpte ventet derfor utålmodig på at dagen skulle komme, – og det har vi fortsatt med. I dagens annen lesning, som ble skrevet et par generasjoner senere, forsøker forfatteren av Peters annet brev å gi en forklaring på hvorfor det trekker så lenge ut. Det er ikke slik at Herren er sent ute med oppfyllelsen av løftene! Det er for deres skyld han gir seg så god tid, for at dere skal få tid til å omvende dere! For han vil ikke at noen skal gå tapt. Herrens dag skal komme, forsikrer han, men stille, overraskende som en tyv om natten! Og siden har Kirken fortsatte å vente, og har ventet i årtusener. Og vi som venter har forstått sannheten i Jesu ord, som sier: Ingen kjenner dagen eller timen! Ikke englene, – ikke engang Sønnen; bare Faderen!

Kirken har faktisk forstått noe helt vesentlig på sin vandring gjennom historien. Nemlig at Herrens dag allerede har kommet! Ja, Kirken har forstått at Herrens dag, det er nå! Akkurat nå! Dommen, det er nå! – sier evangelisten Johannes. Derfor vi feirer Herrens dag hele tiden! Om og om igjen. Hver eneste søndag er Herrens dag; Dominica Dies.

Og når Kirken feirer advents -og juletid i sin liturgiske syklus, den som startet på nytt igjen forrige søndag, greier Kirkens liturgi på en imponerende forunderlig måte å flette sammen to temaer; nemlig Herrens komme i kjødet, da han ble født, og Herrens komme i herlighet, slik han skal komme ved tidenes ende!

Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham! – lyder oppfordringen til oss gjennom hele adventstiden. Helt frem til juledag. Da er det Faderen selv som forkynner; Du er min Sønn, jeg har født deg i dag! – og høytiden er et faktum.

Derfor er faktisk ikke ordspråket: Når nøden er størst, er hjelpen nærmest, så galt likevel. For det inneholder en sannhet, som er mye større enn det de var klar over, de som først begynte å bruke det. Og den sannheten er at hjelpen virkelig ER oss nær! Den er oss så nær at vi knapt kan fatte det. For hjelpen vår er Guds levende Ord, det som er levende i oss! Det vi har det i vår munn, og i våre hjerter. Altså hadde de helt rett disse to, Jesus og Johannes, da de forkynte profetien om at Herrens dag var så nær. For Herren kom, og Herren fortsetter å komme, – bare stille, stille, – som en tyv om natten. Og det han hvisker til oss, kan vi bare fatte hvis vi befinner oss i vår stillhet; Dette er mitt bud til dere; Elsk hverandre! + I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen