2. søndag i fasten, søndag 25. feb. År B, ved fr Joseph Mulvin

Dagens første lesning er en av de mest gripende fortellingene i Det gamle testamentet. Abraham blir befalt av Gud å ofre sin eneste sønn. Ved første blikk er det en sjokkerende historie. Hvordan i all verden kunne en kjærlig Gud be en far om å henrette sitt eneste barn!

Hva er det denne historien vil lære oss? I utgangspunktet ser budskapet ut til å være at Gud godkjenner menneskeoffer. Men det er akkurat det stikk motsatte historien vil at vi skal lære, nemlig at menneskeoffer er avskyelig for Gud. På Abrahams tid var menneskeoffer ganske alminnelig. Et av formålene med denne historien var å få slutt på det.

Gjennom alle tider har Abraham vært et enestående eksempel på urokkelig tro. I tillit til Gud bryter han opp i en alder av 75 år og drar til et ukjent land. Men den store prøvelsen i Abrahams liv kommer senere. Gud hadde skjenket ham en sønn. Denne sønnen var allerede et under. Abraham var hundre år og Sara nittito da Isak ble født. Da Gud lovet Abraham en sønn, lo både han og Sara. Det var altfor komisk at de to gamlinger skulle få barn. Men underet hadde skjedd og Isak hadde vokst opp til å bli til sine foreldres glede. Gjennom ham skulle Abraham bli far til mange folkeslag.

Da, nettopp da alt gikk så bra, kom Guds ubegripelige befaling som vi hørte i den første lesningen: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moriafjellet! Der skal du ofre ham som brennoffer».

Med disse ordene slår Gud i stykker alt han hittil har bygget opp. Abraham har bare en sønn med sin kone Sara. Denne sønnen er absolutt uunnværlig for at Guds løfte skal gå i oppfyllelse. Og sønnen blir nå krevet tilbake. Gud motsier seg selv. Det han krever, er fullstendig ubegripelig og urimelig.
Men Abraham adlyder umiddelbart. Vi leser at han stod tidlig opp neste morgen og dro til det stedet Gud hadde fortalt ham. Man kan ikke annet enn å beundre en slik tro og lydighet.

Abraham skal bli far til et nytt folk, far til alle troende. Derfor må hans tro være så stor. Igjen og igjen henviser Det nye testamentet til Abraham, til dette lysende eksempelet som han har gitt oss gjennom sin tro.

Noen ganger forestiller vi oss det kristne liv som en reise der vi hver dag gjør et lite fremskritt og kommer litt nærmere målet. Men realiteten er annerledes. I virkeligheten er livet en reise med mange uventede hindringer. Det kommer dager da troen og kjærligheten synes å være død, da Gud synes å være langt borte, da alt virker absurd. Slik må det ha vært for Abraham mens han var på vei til Moriafjellet med Isak. Abraham forsto ingenting, alt var mørkt. Men allikevel gikk han videre til det stedet Gud hadde anvist. Gjennom disse prøvelsene har Abraham blitt til far for alle troende, for oss alle.

Dagens evangelium om Herrens forklarelse fant også sted på et fjell. Jesus var på vei til Jerusalem, på vei mot en voldelig død. Men her på fjellet ble han og apostlene trøstet og styrket foran de prøvelsene som ventet. «Dette er min egen sønn, han som jeg har kjær» lød røsten fra skyen. Historien viser oss at Jesus ikke bare er den som skal lide, men at han er Guds elskede Sønn.

På vår egen reise i livet kan vi møte vanskelighetene med større styrke og tillit når vi vet at vi er elsket. Vissheten om Guds kjærlighet hjelper oss å møte fremtiden. I Jesu død viste Gud hvor uendelig stor hans kjærlighet er. Det er denne kjærligheten vi feirer her i dag. Den hjelper oss til å reise med håp inntil vi kan hvile i den kjærligheten som ikke kjenner noen ende.