24. sønd år A, Matt 18, 21-35, St. Dominikus, p. Jon Atle Wetaas o.p.
Brødre og søstre,
vi som er kristne og tror at mennesket er gjenfødt i troen på Jesus Kristus, tror også at vi, – ikke bare får lov til å kalles Guds barn, men at vi i sannhet er Guds barn! Derfor kan Jesus forvente at vi anstrenger oss for å leve etter Guds vilje.
Skriften bringer mange eksempler på hvordan Gud har utøvet sin pedagogikk overfor sine barn, og vi oppdager fort at han har vært en svært tålmodig læremester! I dagens første lesning hørte vi for eksempel de kloke formaningene fra Jesu Siraks sønns visdomsord: ”Tilgi din neste den urett han har gjort, så skal også dine synder bli tilgitt når du ber! Hvordan kan du vente legedom fra Herren, om du holder fast på vreden mot din neste?”
Denne leveregelen er høyt hevet over den opprinnelige rettferdighetsregelen, som i beste fall forlangte ”øye for øye, tann for tann”, takket være Moseloven.
Gud har gang på gang forsøkt å mildne våre herdede hjerter, og det han prøver å fortelle oss, er at vi skal overlate dommen til dommeren selv, for bare han kjenner alt i menneskenes hjerter, og kan råde over hva som er rett og hva som er galt. ”Tenk på forgjengelighet og død og hold deg til budene” sier visdomsboken videre til oss i dag, ”Tenk på budene og bær ikke nag til din neste, men bær over med de andres feil!” Vakre ord, ja, men denne gudsinspirerte menneskevisdommen skulle ikke bli Guds siste ord i sakens anledning, for Guds siste ord, det er som vi vet Guds eget Ord som ble menneske! Altså ikke visdommen fra Jesus Siraks sønn, men visdommen fra Jesus Guds sønn!
Da Guds Visdoms Ord uttalte det Evangeliet i dag forteller om, fornemmer vi allerede med innledningsordene hvordan den guddommelige pedagogikken flytter seg opp til et høyere nivå! ”Således kan Guds rike lignes med en konge som ville gjøre opp regnskap med sine embedsmenn!” hørte vi. Altså ikke lenger: ”like for like!” Ikke engang: ”Gjør mot andre som du selv vil at andre skal gjøre mot deg!”, – den logiske etikken som sier at vi skal elske de som elsker oss. Fra nå av er det nemlig Den hellige Ånds etikk, Evangeliets etikk, som gjelder. Og den oppfordrer oss til å elske også dem som går oss imot. Derfor vil Jesus at vi av og til vender blikket vårt bort fra oss selv og vårt eget, og heller retter øynene og vår oppmerksomhet mot Gud og hans Rike!
Stadig åpenbarer Jesus dette for oss i Evangeliene, hvor Guds pedagogikk prøver å oppdra menneskene! Vi hører om arbeiderne på vinmarken, hvor de som først kommer til i ellevte time får samme lønn som de som har arbeidet hele dagen. Vi hører om den fortapte sønn som blir tilgitt, og får komme inn i varmen igjen. Vi hører om mannen som mistet én av sine 100 sauer, og lar de andre greie seg selv til han har funnet igjen den ene! -Og hele tiden dreier det seg om Guds inderlige ønske om å få oss til å begripe sin vilje med oss.
Til slutt åpenbarer Faderen seg for oss gjennom Sønnen, midt iblant de aller minste. Han setter seg til bords med synderne, omgås de urene, tar de utstøttes parti, trøster de håpløse, og helbreder de syke. Og han lærer oss den samme bønnen som han selv ber til sin Far, den bønnen vi ber hver dag, hvor det heter: ”Forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere!”
Jesus Kristus lærer oss at det bare er ved å tilgir hverandre, at vi selv kan få tilgivelse av vår Far i himmelen. Derfor sier han: ”Vær fullkomne, slik deres himmelske far er fullkommen!” Det ikke lenger snakk om ytre etiske påbud, men det ansvaret vi har påtatt oss som Guds barn, fordi vi har fått del i Guds liv. Det forventes av oss at vi gjør det vi kan for å etterligne han som bare er nådig, og uendelig rik på miskunn.
I vår streben etter å leve i pakt med denne åndelige etikken, lærer Jesus oss at livet ikke bare skal forandres, men det skal forvandles! Og fordi Jesus forventer seg noen guddommelige egenskaper av oss, både oppfordrer og utfordrer han oss når han sier:”Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere!”. Han forventer seg faktisk at vi i det minste forsøker å anstrenge oss litt for å få det til. For selv om vi vet at det ikke er mulig for menneske-naturen å elske en fiende, vet vi samtidig at ingenting er umulig for Guds Ånd, og Guds Ånd bor i våre hjerter!
Guds Ånd, som er barmhjertighetens og tilgivelsens Ånd, er så uendelig mye mer, og så uendelig mye større, enn den juridisk utmålte rettferdighet. Og fordi den hele tiden er virksom i våre hjerter, vil den føre oss helt frem til Guds mysterium. Og selv om Guds mysterium ennå er skjult for oss, har Jesus lært oss at det er der saligheten befinner seg. Og han har uttrykkelig sagt, at; ”Salige er de barmhjertige, for de skal selv finne miskunn!”
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen
