Lesninger 29. søndag år A

Brødre og søstre,

I dagens evangelium retter evangelisten Matteus søkelyset mot noe som fortsatt diskuteres, nemlig spørsmålet om det er statlige eller religiøse myndigheter som skal være de styrende organer i et samfunn.

Den skatten jødene betalte til romer-rikets keiser i det okkuperte Palestina på Jesu’ tid, var et aktuelt politisk og religiøst tema blant landets splittede lederskap. De som var positive til skatten kunne beskyldes for å anerkjenne okkupasjonsmakten, noe herodianerne gjorde, fordi kong Herodes bare var en vasall-konge for romerne. Mens de ultra-religiøse selotene mente at skatten betød blasfemi.

Fariseerne benyttet seg av denne situasjonen for å lure Jesus inn i en felle. Om de fikk ham til å kjøre seg fast i komplisert retorikk, kunne han kanskje ryddes av veien en gang for alle. Hvis han hevdet at jødene burde betale skatt til romerne, ble han sett på som kollaboratør. Hevdet han derimot at jødene ikke burde betale skatten, ville de romerske soldatene arrestere og avstraffe ham.

Men så kommer altså Jesus med et svar, som ikke bare er over måte intelligent, men det er så subtilt at de stakkars fariseerne ikke hadde mulighet til å se det komme. Jesus visste utmerket godt hva som var preget inn i pengestykket, eller den denaren skatten skulle betales med. Den hadde keiserens bilde, men også innskriften; ”Tiberius Cæcar, sønn av den guddommelige Augustus pontifex”- som betyr yppersteprest. Derfor blir i virkeligheten det Jesus svarer; ”Siden både bildet og innskriften tilhører keiseren, bør mynten gis tilbake til ham!” Men det subtile i svaret hans, kommer først frem når han sier: ”Gi Gud hva Guds er!” For det han da sier, er egentlig: ”Men dere Fariseere, som er skapt i Guds bilde, dere tilhører Gud, og skal derfor gi dere selv tilbake til ham!”

Men fariseerne, som så Jesus som en trussel, og tolket alt det han sa i verste mening, var mest opptatt av seg selv og sine egne lokale stridigheter. Derfor lusket de bort, svært forundret over all den kløkt og visdom som lå bak det overraskende svaret.

Faktum er at Kirken alltid har anerkjent statsmaktens myndighet i samfunnet. Likevel setter den grenser for hvor mye, og i hvilken grad, statlige myndigheter skal kunne bestemme over enkelt- menneskets liv. Når Jesus taler Guds evige visdom inn i historien slik vi hører i dag, forstår vi at det må påvirke Kirkens syn på, og holdning til, verdslig makt. Ikke minst med hensyn til tendenser som kan føre til idolatri, eller guddommelig-gjøring av denne makten.

Vår egen Thomas Aquinas hevdet at ingen er nødt til å adlyde slike lover som strider mot vår tro, vår moral eller vår sunne fornuft, – noe Den katolske Kirkes katekisme også understreker.

Likevel stilte ikke Jesus seg på de religiøse fanatikernes side, som ville innføre et religiøst totalitærstyre, – kanskje noe i likhet med det ekstreme grupper har forsøkt å innføre med terror og vold i Afrika og Midtøsten i våre dager. Selotene på Jesu tid var nemlig heller ikke nasjonalister, men ville innføre et slags prestestyre, eller teokrati, en styringsform som stort sett alltid, – også i kristen sammenheng, har vist seg å ende i katastrofe.

Selv om Jesus forkynte Guds rike allerede her på jorden, var han ingen religions-politisk revolusjonær. Han opprettet ikke et nytt prestestyre for at det skulle regjere i Guds sted på jorden, men innsatte tvert imot Guds tjenere, for at de skulle tjene menneskene i fred og kjærlighet! Jesu Kristi Kirke er i verden for å tjene, ikke for å herske, på sin vandring mot det himmelske Jerusalem.

Altså er ikke Kirken et blivende sted her i denne verden, men ikke desto mindre er den til stede her i verden nå! Derfor sa Jesus:

”Guds rike er ikke slik at dere kan si: se, der er det! Nei, Guds rike er inne i dere!”

Brødre og søstre, i dypet av vårt stille sinn tar Guds rike gradvis form. Der inne omdannes vi, i en prosess som nødvendigvis også påvirker det samfunnet vi befinner oss i. For Kristi Evangelium består ikke bare av det skrevede ord, men av en kraft, som gjør at vi påvirker de omgivelsene vi lever i, gjennom den måten vi lever .

Jesu enkle, men uovertrufne svar på fariseernes ondskapsfulle lure-spørsmål, er derfor fortsatt like aktuelt for oss i dag! Selvsagt skal vi gi våre myndigheter det de trenger for å opprettholde alle de sosiale godene samfunnet nyter godt av. Men like viktig er det, at vi med hjertet konsentrerer oss om å gi oss selv tilbake til Gud, til ham som ved sin hellige Ånds kraft virker i våre hjerters innerste dyp, og sakte men sikkert omdanner oss i sitt eget bilde.