1. SØNDAG I ADVENT, År B, 2017

(Mark 13,11-37)

Brødre og søstre

hver eneste gang vi feirer messen hele kirkeåret gjennom, hilser vi Kristi nærvær i eukaristien ved å bekjenne: Din død forkynner vi Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer. Når vi i dag starter et nytt liturgisk kirkeår, og en ny adventstid, blir denne bekreftelsen på en måte dobbelt aktuell, for det vi bekjenner er Kirkens dobbelte advent, Herrens dobbelte komme!

Først kom han som et menneske og forkynte Evangeliets livgivende ord for oss, før han gjennom sin lidelse, død og oppstandelse gjorde det mulig for oss å bli Guds barn sammen med ham. Og i troen på, og bekjennelsen av, det han gjorde for hele menneskeheten, venter vi nå på hans annet komme, i en tid som Skriften kaller endetiden. Stadig i full forvissning om at han er til stede både hos oss og med oss her og nå, i Kirken og dens sakramenter.

Det at vi samtidig markerer både begynnelsen på en ny tid, og slutten på en annen, kan selvsagt oppleves selvmotsigende. Da må vi huske at Adventus betyr komme, og er et frelses-historisk begrep som ikke har noe med kronologi å gjøre. Det bekrefter derimot at Gud allerede har oppfylt profeten Esaias bønn som vi hørte i dagens første lesning: Om du bare ville kløve himmelen og stige ned, – så fjellene skalv for deg. Fra gammel tid har ingen spurt eller hørt, og intet øye har sett noen annen gud enn deg, som kan gjøre slike ting for dem som venter på ham.

Den store overraskelsen ble bare at Gud ikke oppfylte bønnen på den måten profeten hadde forventet, – med bulder og brak og skjelvende fjell, – men på den mest beskjedne, vakre og sårbare måten man kan tenke seg, ved å la en jomfru føde hans sønn i en stall, fordi det ikke var plass til dem i herberget. Og i samme øyeblikk barnet ble født, inn i verden og inn i tiden, tok vår egen tid til, den som kalles endetiden.

Og hva man skal foreta seg i en endetid, forteller Jesus oss i dagens Evangelium. Siden advent betyr komme, er endetiden en ventetid, men ikke en passiv tid med tilbakelent venting! Adventstiden er en forventningens-tid, og er ment å være en pulserende aktiv ventetid! Akkurat det Jesus mener når han i dag sier; Se, vær på vakt, for dere vet ikke når tiden er inne! For tiden er inne i det øyeblikket husets Herre kommer tilbake. Og Husets Herre i dagens lignelse er et bilde på Jesus Kristus selv. Huset, er et bilde på Kirken, og tjenerne, som har fått overlatt ansvaret og oppgavene i husbondens fravær, er oss!

Men gjennom sitt nærvær i Kirken, hjelper Kristus oss hele tiden med å utføre de ulike oppgavene vi har fått i oppdrag å utføre. Når Guds Ord forkynnes, er det Kristus som taler. Når noen døpes inn i Kirkens fellesskap, er det Kristus som døper. Når en angrende synder mottar tilgivelse, er det Kristus som tilgir. Og når presten i eukaristien sier: Ta og et, og Ta og drikk, er det selvsagt prestens ord vi hører, men det er Kristus som taler til oss gjennom dem, samtidig som Ånden stiger ned og forvandler brødet og vinen til Jesu Kristi hellige legeme og blod.

Selv om eukaristien kalles Kristi sanne legeme, og Kirken kalles Kristi mystiske legeme, er de begge akkurat like mystiske, og akkurat like sanne. Kristus har ikke to legemer, han har ett. Dette betyr at vi må være like årvåkne for hans nærvær i Kirken, som for hans nærvær i de eukaristiske skikkelser. Synder vi mot Kirkens enhet, da synder vi samtidig mot hans nærvær i sakramentet. Som han selv sa i forrige søndags Evangelium; Alt hva dere har gjort mot den ringeste av mine brødre, det har dere også gjort mot meg! Og alt hva dere har forsømt å gjøre selv for den aller ringeste av disse her, det har dere også forsømt å gjøre for meg.
Paulus støtte på denne utfordringen allerede under sitt besøk hos kirken i Korint, og ga den en skjennepreken. Han fant at menigheten var splittet opp i grupper, hvor de rike så ned på de fattige, og sa; Det er ikke et Herrens måltid dere holder, når dere krenker dem som ingenting har! Da ringeakter dere Guds Kirke! Og Thomas Aquinas sa; at den åndelige virkelighet vi mottar gjennom Kristi mystiske legeme i eukaristien, er Kirkens enhet, derfor er det å synde mot Kirkens enhet, det samme som å fornekte Kristi nærvær i Kirken.

Vi må også være klar over at Kristi tilstedeværelse ikke bare gjelder de som tror på ham! Guds universelle Kirke er så uendelig mye mer enn en liten sekt som ikke bekymrer seg for andre enn seg selv og sine egne. Kirken er i tjeneste for den universelle Gud, hele verdensaltets Herre, og han kaller alle mennesker sine søstre og brødre.

Altså er det ved å gjenkjenne husets Herre, han som er Kirkens hode, at vi som er lemmene, best kan utføre de oppgavene han har kalt oss til å gjøre. La oss derfor stå sammen i bønn, så vi styrker fellesskapet, i stedet for å være passive og likegyldige hver for oss. Det Husets Herre fremfor alt ønsker av oss, er at vi holder lampene våre brennende ved hjelp av bønnens olje. Da kan kjærlighetens flamme opplyse veien foran oss, det stykket vi fremdeles har igjen å gå, før han uventet kommer tilbake i herlighet, så vi får se ham som han er, og bli ham lik.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen