I dag møter vi en skikkelig ‘outsider’ i evangeliet. Kvinnen ved brønnen tilhørte en minoritetsgruppe som var foraktet og uten makt, nemlig samaritanerne. Vi oppdager at denne kvinnen har en historie med ødelagte forhold. Hun har bodd med fem menn, og mannen hun nå lever sammen med er ikke hennes ektemann. Ikke bare tilhører hun en foraktet minoritet, hun er attpåtil utstøtt av denne minoriteten. Hun har et brutt selvbilde og stor skyldfølelse. Hun kjenner seg uten verdi.

Jesus sier til henne: «Gi meg litt å drikke». Som så ofte i evangeliet er alt snudd opp ned. Det er frelseren selv som ber den stakkars kvinnen om litt vann. Hun er overrasket og sjokkert: En jøde skulle ikke snakke med en samaritan – og en jødisk mann skulle slett ikke snakke med en kvinne alene! Hun utbryter: «Hva? Du som er jøde, ber du meg, en samaritansk kvinne, om noe å drikke?» Jeg blir rørt av måten Jesus møter og tar imot denne skjøre, brutte kvinnen på. Han hverken dømmer eller fordømmer. Han snakker ikke nedlatende. Tvert imot. Her er det Jesus som er den trøtte og tørste tiggeren som ber henne gjøre noe for ham.

Med dette viser han henne respekt og at hun er viktig for ham. Hun er på vakt, men etter hvert vokser tilliten. Selvfølgelig har hun et helt praktisk syn på vann – at vann er viktig fordi det slokker tørsten. Jesus møter henne der hun er, men samtidig førsøker han å gjøre henne oppmerksom på et dypere lag, en dypere virkelighet. Han sier: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi, skal aldri mer tørste».

Kvinnen skjønner fremdeles ingenting. Allikevel ber hun en bønn som er så vidunderlig at utallige kristne har gjentatt den: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen».

Jesus gir oss ikke bare vann. Han gir oss selve brønnen, altså kilden. Han sier: «Det vann jeg vil gi, det skal velle frem i hans indre som en evig livgivende kilde». Gud gir oss ikke bare en viss mengde vann. Det han gir er det levende vann, en uuttømmelig kilde i oss som mottar det. Det kan aldri bli mangel på vann, for kilden bobler uopphørlig.

Men hva er egentlig dette vannet og denne kilden? Vi finner svaret litt lenger ut i Johannes evangeliet. Jesus roper «Den som tror på meg, fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann» (Joh. 7.38). Og Johannes forklarer «Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham skulle få». Altså at det er Den Hellige Ånd som er kilden vi har fått inne i oss. Ja, tenk over det: at det finnes inne i oss en evig flytende kilde som er Guds egen Ånd! At Gud bor i dypet av vår sjel! At livet kommer innenfra!

Vi søker og søker etter ting på utsiden, ting som gjør oss tomme. Vi må lære oss å komme i kontakt med våre indre kilder. Det ville være nok å lukke våre øyne og med troens ører høre kilden med det livgivende vannet boble. Er det ikke nettopp dette som er meningen med den stille bønnen, at vi endelig begynner å drikke av den indre kilden?

Vår tørst er ikke bare fysisk. Vår tørst er i grunnen en tørst etter Gud, all vår lengsel er dypest sett en lengsel etter ham. Det som Jesus egentlig sier til kvinnen er: «Det er jeg, Jesus Kristus, som er din brudgom, som du har lengtet etter hele ditt liv uten å vite det!»