OPPLEVELSER RUNDT BÅLET
Simon Peter er en av mine yndlingsapostler. Han er så menneskelig, synes jeg, så lett å bli glad i. Vi kan lett identifisere oss med ham i hans entusiasme og hans impulsivitet. Men vi kan også identifisere oss med hans svakheter og hans feiltrinn. Jeg slutter ikke å forundre meg over at Jesus tok sjansen på å bygge sin kirke på skuldrene til Peter. På langfredag kunne ikke Peter ha gjort et dårligere jobbintervju, for å si det slik. Han nektet tre ganger at han kjente Jesus. Og nå, bare noen få dager senere, ble Peter slett ikke avskrevet som uegnet – tvert imot. Som vi hørte i dagens evangelium, uttrykker Jesus på ny sin tillit til Peter: «vær hyrde for mine får, … vokt mine får» sier han. Kirken fikk en vaklende start. Historien kan tyde på at den ikke er blitt særlig stødigere med årene.
Men før Jesus uttrykker sin tillit til Peter, gjør han noe som var veldig viktig. Han helbreder Peter fra selve minnet om den synd han hadde begått på langfredag. Altså, i Peters hukommelse ble minnet om hans fornektelse og svik leget. Det var noen omstendigheter rundt dette møtet med den oppstandne Kristus som kunne minne Peter om hans fornektelse og svik. For eksempel var det mens han befant seg ved ilden fra et bål at han fornektet Jesus. Også i dagens evangelium finner begivenhetene sted ved et bål. Men denne gangen er det en gjenforening som finner sted. Derfor vil Peter fra nå av når han sitter ved et bål minnes denne glederike gjenforening med Jesus, – og ikke sitt forferdelige svik. Dette var en av måtene Jesus helbredet Peters smertefulle minne på.
Og det var nettopp ønsket om å helbrede dette minnet hos Peter som også var grunnen til at Jesus stilte ham det samme spørsmålet tre ganger. For likesom han på langfredag hadde fornektet Jesus tre ganger, slik får han nå muligheten til å uttale sin kjærlighet tre ganger. På denne måten brakte Jesus Peter tilbake til kjærligheten, som var blitt skjøvet i bakgrunnen som følge av skyldfølelse over det han hadde gjort. Det skjedde en slags rehabilitering, kan man si, ved at han gjenfant sin store kjærlighet, og Jesus kunne nå utnevne ham til å sørge for de andre i disippelflokken.
Har du lagt merke til hva Jesus ikke spør Peter om? Det som han ikke blir spurt om, er veldig tellende, synes jeg. Peter ble ikke spurt: Har du en klippefast tro? Han blir ikke spurt: Har du lært av dine feil? Vil du alltid være trofast? Det eneste han spurte Peter om, var dette: Har du meg kjær? Altså: elsker du meg? Peters kjærlighet var det eneste Jesus vurderte som kriterium for denne autoritets-stillingen. Det var ikke den sterke tro eller den plettfrie vandel som skulle bygge kirke, men kjærligheten.
Hver og en av oss møter den oppstandne Kristus. Også oss stiller han det samme spørsmålet: Elsker du meg? Som for Peter, vil det også i våre liv forekomme svik og fornektelse. Men heller ikke vi blir spurt: Har du en klippefast tro? Vil du alltid være trofast? Bare ett spørsmål er relevant for Herren: Har du meg kjær? Elsker du meg?
I begynnelsen av dagens evangelium kan det se ut som at Peter hadde gitt opp etter sitt store nederlag i Jerusalem og vendt tilbake til sitt gamle liv som fisker. Men for annen gang ved strandkanten sier Jesus til ham: følg meg! Og hva svarte apostelen? Svarte han: men jeg har jo allerede prøvd dette – jeg har gjort mitt beste, men det gikk bare ikke …? Nei, det sier han ikke – for når man elsker Kristus, er dette ikke noe argument. Å elske, det innebærer å gi slipp på fortiden. Å elske Jesus innebærer å stole fullt og helt på ham. Dette er også vår store utfordring – å virkelig stole på Kristus. Måtte vi alle la oss inspirere av Peters eksempel. Måtte vi stå imot alle fristelser til motløshet og sette all vår lit til den oppstandne Kristus.