Lesninger 31. søndag i det alminnelige kirkeåret år B

i denne søndagens evangelium, når Jesus blir spurt av en lovkyndig om hvilket bud som er det største, forstår han den lovkyndies intensjon med spørsmålet, og svarer med det som betegnes som den jødiske trosbekjennelse, Sjema Israel; bekjennelsen til den ene Gud: «Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er én!» Og han kobler dette sammen det vi nettopp hørte fra 5. Mosebok, i dagens første lesning: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din hug og all din kraft!» – noe som er en sammenfatning av loven, slik den er nedlagt i den rabbinske tradisjon. Deretter slår han sammen de ti budene, – som alle sammen har til hensikt å regulere menneskenes forhold til hverandre, og sier: «Du skal elske din neste som deg selv!»

Og det er nettopp akkurat her hele poenget i dagens evangelium befinner seg, – selv om det nesten kan virke som om evangelisten Markus ikke helt har fått det med seg. Hos Lukas fremstilles nemlig den skriftlærde helt tydelig som en som prøver å få Jesus til å si noe han kan ta ham på, når han spør; «Men hvem er så min neste?», og Jesus svarer med å fortelle lignelsen om Den barmhjertige Samaritan. Og den historien tvinger til slutt den lovkyndige til å innrømme at Samaritanen, den mest forhatte og avskydde av alle mennesker i Israel, var den eneste som viste barmhjertighet mot sin neste.

Det Jesus ønsker å sette i fokus, er at «din neste», eller «thy neighbor» som det så godt heter på engelsk, betyr alle de mennesker man har rundt seg. Ikke bare våre slektninger, gode venner og trosfeller, – men alle de man er nødt til å omgås og leve med der man befinner seg. Og det Jesus på sin geniale måte gjør når han sier: «Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er én!», er nettopp å understreke at; siden det bare finnes én Gud, da må han jo være alle menneskers Gud! Ikke bare jødenes.

På Jesu tid bekjente jødene seg til troen på den ene sanne Gud, han som åpenbarte seg for sitt folk Israel. Men de hadde ikke helt trukket konsekvensene av dette. Derfor gjør Jesus det, på sin enkle men intelligente måte, i dét han gjør det klart for den lovkyndige; at finnes det bare én Gud, ja da må han jo nødvendigvis være Gud for absolutt alle mennesker.

Når Jesus korrigerer litt på selve betydningen av Sjema Israel, forandres hele forståelsen av hvem «vår neste» er. Ikke lenger bare våre nærmeste, men absolutt alle mennesker. Og på den måten får han, – ikke bare den skriftlærde, men også oss, til å forstå at det ikke er mulig å bekjenne troen på den ene Gud, uten at denne troen er forenet med kjærligheten til alle mennesker; eller med andre ord; den universelle kjærlighet.

Troen på at Herren vår Gud er den ene sanne Gud, har vi fått overlevert fra jødene, og deres tradisjon. Men den fullkomne sannhets-åpenbaringen av dette faktum, har vi selvsagt mottatt direkte fra vår Herre Jesus Kristus, han som sier til oss: «Du skal elske din neste som deg selv!»

Og vi vet, brødre og søstre, fordi vi har lært det, at siden den ene Gud er alle menneskers Far, så er også alle verdens mennesker søsken. Et temmelig revolusjonerende budskap, til en menneskehet som nå kan virke mer splittet enn noen gang. Derfor er det også Kirkens plikt mer nå enn noen gang tidligere, å forkynne budskapet om vårt universelle brorskap for all verden, noe heldigvis vår pave Frans gjør, på sine utallige reiser. Og vi må gjøre det til en gylden regel i våre liv, å hver eneste dag gjenta, – både for oss selv og for alle vi møter og omgås: «Husk å elske din neste som deg selv!» For først da vil vi kunne merke at Guds rike er så uendelig mye nærmere enn det vi var klar over!