Lesninger for 5. alm. søndag år C 2019

Brødre og søstre,
denne 5. alminnelige søndagen på vår vei mellom jul og fastetid, kan tekstlesning og Evangelium umiddelbart virke som om de har lite eller ingenting til felles.

Første lesning forteller med stor dramatikk om profeten som får skue Hærskarenes Gud på sin trone mens slepet av hans kappe fyller Templet, og serafene rope ut hans hellighet så boltene rister i dørtersklene. Fortellingen Evangeliet bringer oss, handler om en mer jordisk, eller hverdagslig og vanlig hendelse kan vi kanskje si, når vi hører at Jesus møter fiskeren Simon Peter og hans venner ved Genesaretsjøen, som strever med den tomme fiske-noten sin.

Tilsynelatende har Jesaias himmelvisjon av den Allmektige Gud i sitt Tempel, og de enkle fiskerne som møter mannen Jesus mens de skyller ut garnene på stranden, over hodet ingen ting med hverandre å gjøre.

Men det er selvsagt noe i disse to hendelsene som handler om akkurat det samme! Og det er den måten både profeten Jesaia og fiskeren Simon Peter reagerer på, i møte med det hellige! – Eller i møte med Den Hellige! Og faktisk, så handler det også om hvordan Gud reagerer i møte med sine to utvalgte budbringere.

Jesaias ser Gud sitte på sin trone, og sier: ”Ve meg, det er ute med meg, for jeg er en mann med urene lepper, og nå har jeg skuet Kongen, Herren hærskarenes Gud!” Og tenker vi oss om, så sier egentlig Peter akkurat det samme, bare i en omskrevet versjon, når han sier: ”Gå vekk fra meg Herre, for jeg er en syndig mann! – da han gjennom den mirakuløse fiskefangsten oppdaget hvem mannen Jesus egentlig var, og i et glimt fikk skue Guds Hellige.

Stilt overfor det hellige, har nemlig menneskets reaksjon alltid vært den samme. Enten det er leg eller lærd, profet eller fisker, konge eller tjener, så kjenner mennesket frykt og redsel i møte med det hellige, fordi det føler seg uverdig og urent. Men som vi i dag hører både i lesningen og i evangeliefortellingen, så hender det noe som forandrer begge de to mennenes reaksjon.

I Templet tar Serafen en tang, plukker opp en glødende sten fra Herrens alter, og renser profetens lepper med ordene: ”Din skyld er tatt bort, din synd er sonet!” Og Jesaia fikk på sin side mot til å si: ”Her er jeg, send meg!” Mens fiskeren ved bredden av Genesaret-sjøen, kastet seg nesegrus i sanden i det samme øyeblikk han oppdaget hvem som sto foran ham, og Jesus sier: ”Frykt ikke, for du har funnet nåde hos Gud!” Ja; ”Frykt ikke!”, sa han, nemlig akkurat de samme ordene som engelen hadde sagt til Jomfru Maria da den kom med sitt budskap. «Frykt ikke», sa den, «for du har funnet nåde hos Gud!»

I uminnelige tider har mennesket hatt den samme fasinasjonen for det overnaturlige. En gang i tiden så det på solens og månens gang på himmelen som tegn på guddommens bevegelse, og uansett om vitenskapen for lengst har fratatt natur-fenomenene denne typen åpenbarings-evner, så lever likevel fasinasjonen for det mystiske og uforklarlige videre i alle kulturer, ikke minst i vår egen kristen- tro. Gråtende madonnafigurer, talende og blødende krusifikser, og mange slags visjoner og syner hører til kristen mystikk og antropologi, selv om de heldigvis ikke er dagligdagse fenomener i troslivet vårt.

Den opphøyede og allmektige Guds-majesteten som åpenbarte seg for profeten Jesaia, møtte oss mennesker i stedet som mannen Jesus, og kunne derfor komme oss så uendelig nær. For da Den Hellige ga seg til kjenne for fiskeren ved sjøkanten, spilte han verken opp til frykten eller fasinasjonen han måtte ha hatt, -men åpnet i stedet for den trygge og vennskapelige omgangen som skulle føre til det vennskapet han pleiet gjennom tre år, før han så sendte disiplene ut i verden som vitner og menneskefiskere på Jorden.

Gud er menneskenes aller beste venn! Derfor kommer han til oss som vår bror, akkurat der vi er, og ikke der vi i vår uvitenhet tror at vi helst ville ha vært. Ja, Gud møter oss midt i det livet vi lever her og nå, og midt i den døden vi vet kommer. For Guds visdom er korsets visdom, og korsets visdom fører aldri til en lettvint eller umiddelbar suksess. Nei, brødre og søstre, korsets visdom fører alltid først til nederlag, for bare gjennom nederlaget kan vi føres helt frem til en evig og endelig seier!

«På dette skal alle vite at dere er mine disipler»; sa Jesus, «at dere har en slik innbyrdes kjærlighet!» Derfor må vi bare innrømme at kristendommen er en vanskelig religion. For, som Tomas Aquinas sa i sin visdom; Kjærligheten ligger ikke i følelsene! Kjærligheten ligger i viljen! Og den innbyrdes kjærlighet Jesus taler til oss om, er Kirkens ulmende arnested, den innerste glo-haugen hvor varmen skal bre seg ut fra, for til slutt å omfavne alle mennesker i hele verden, – selv våre argeste motstandere, og våre bitreste fiender!