Det som vi opplever i disse dager, er helt uvirkelig. Livet vårt er blitt snudd opp-ned. Vi er veldig usikre på hva som kommer til å skje i løpet av de kommende ukene og månedene. Plutselig har korona-krisen minnet oss på at livet er veldig skjørt og at døden er en realitet.

For oss troende er derfor dagens messelesninger betimelige. I lys av evangeliet kan vi si at hver og en av oss heter Lasarus. Ja, hver og en av oss har vært død og er blitt levende igjen gjennom møtet med Jesus. Underet som skjer med Lasarus, er altså ikke bare noe Jesus gjør av medlidenhet med Marta og Maria. Jesus vekker opp Lasarus for konkret å vise at han er livet. Han sier det åpent: Jeg er oppstandelsen og livet.

Jesus har ikke skyndet seg til Lasarus for å helbrede ham for hans sykdom. Tvert imot. Han ble værende hvor han var i to dager. Han har latt Lasarus dø og bli begravet. «For deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der», sier Jesus, «så dere kan tro». Han ville at Lasarus skulle bære dødens merke så tydelig at alle måtte erkjenne at her er det døden som er blitt utfordret til duell, for å si det sånn. Den som seirer i en slik tvekamp, er selve Livet, livet med stor L.

Hele frelsesverket er, på en måte, konsentrert i dette underet. Alle som har øyne å se med, begynner allerede nå å forstå hvorfor Jesus er kommet til verden. Han er kommet for å gjøre de døde levende. Han foregriper, i et kort øyeblikk, korsets frukt. Han gir et eksempel som viser hvordan det skal bli når han henger på korset på langfredag. Da kommer det til å strømme liv ut gjennom hans gjennomborede hjerte.

Det som skjer med Lasarus, gir en liten forsmak på det som venter oss alle, forutsatt at vi vil åpne oss for Jesu kall. Påsken er like rundt hjørnet. Allerede neste søndag skal vi toge inn i den hellige by, Jerusalem, sammen med Jesus og hans disipler. La oss derfor med glede gå den stille uke i møte hvor vi feirer oppstandelsen og livet.

Men i år, på grunn av viruset, er det klart at feiringen av vår tros mysterier ikke blir som andre år. Derfor vil jeg gjerne lese fra et brev skrevet av pater Gerard Timoner, dominikanernes ordensmagister.

Han skriver: «Kjære brødre og søstre, det er smertefullt ikke å kunne feire messen, fellesskapets sakrament, i en tid da mennesker trenger det mest fordi de er i isolasjon. Og likevel må vi holde ut denne lidelsen i en ånd av menneskelig solidaritet og fellesskap, for «om ett lem lider, lider alle de andre med» (1. Kor. 12,26).

I denne tiden inviteres vi til å stanse opp og tenke over Guds nærhet til oss. Gjennom erfaring blir vi minnet om den lengselen etter Eukaristien som våre brødre og søstre i fjerne strøk har, de som har mulighet til å delta i messen bare én eller to ganger i året. Nå, mer enn noen gang, trenger vi å finne måter å bryte isolasjon på, å forkynne kjærlighetens og kommunionens Evangelium, også på det «digitale kontinent».

La meg minne om det vi vet dypt i våre hjerter. Hvis vi ønsker å spre Evangeliet, må vi være sammen med mennesker, være nær dem! Motsatt, hvis vi vil stanse spredningen av noe dårlig, som koronavirus, må vi holde avstand, vi må avstå fra personlige møter fordi alle nære møter har potensiale til å spre smitten.

Den pågående pandemien viser klart at for at noe skal kunne sirkulere, er personlig nærhet og møte nødvendig. Når denne krisen er over, la oss ikke glemme det vi har lært: Hvis vi ønsker at Evangeliet skal utbres i vår sekulariserte verden, så er samme personlige nærhet og møte nødvendig. Jeg håper og ber om at våre studiesentre, menigheter og andre apostoliske sentre vil fortsette å bli som en «flyplass», dvs. et samlingspunkt der mennesker fordyper sin kunnskap og tro slik at de også kan «infisere» alle positivt med den smittsomme gleden over Evangeliet.

Vi fortsetter å be for de syke og dem som pleier dem. Også i vår ensomhet er Gud nær oss, og vi er aldri alene, for vi tilhører alle Kristi Legeme».