Brødre og søstre,

Lukas forteller i dag at Jesus kom ned fra fjellet som en ny Moses, gikk ut på sletten og stilte seg foran folkemengden som besto av både jøder og hedninger, og sa de ordene som har blitt inngravert i alle menneskers bevissthet. For av alt som ble nedskrevet av apostlene, står ordene i dagens evangelietekst i en særstilling.  

Han forkynner at de fattige er salige, og hører Guds rike til. At de sultne skal få spise seg mette, og at de som nå gråter, en gang skal bli glade. Alt er kjente ord for oss, men i dag legger Lukas også til de litt skremmende veropene; Ve over dere som nå er rike. Ve over dere som nå er mette. Ve over dere som nå er glade, for dere skal komme til å sørge og gråte. Og det er ingen grunn til å tvile på at Jesus mente det han sa, på en konkret måte.

Faktisk finner vi massevis av slike ve-rop i det Gamle Testamentet. Ikke minst over dem som økte sin rikdom ved å utnytte fattige, slik at deres rikdom ble et resultat av urettferdighet. Derfor roper de fattige på en hevnens Gud i Det Gamle Testamentet, for at han skal komme og straffe dem som begår disse urettferdighetene. Selv gjennom Jomfru Marias munn hører vi i Magnifikat; De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe. De sultne har han mettet med gode gaver, og sendt tomhendt fra seg de rike!

Jesu budskap har tydelige sosiale og politiske undertoner, så det ville være urettferdig å tolke budskapet bare ut fra en åndelig forståelse fordi det ville ha svekket den kraften Jesus ønsker å legge i det. Som for eksempel når han sier; Det er like vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike, som for en kamel å komme gjennom et nåløye, når vi vet at metaforen dreier seg om en av Jerusalems byporter, som var for trang til at overlessede kameler fikk presset seg gjennom.

Selvfølgelig ble disiplene like forskrekket over ve-ropene til Jesus som vi blir i dag. Og de spurte ham også rett ut; Hvem kan da bli frelst?

Noe vi må huske, er at det grunnleggende i troen vår, den kristne grunnvoll, er overbevisningen om at Jesus Kristus sto opp fra de døde. Derfor var budskapet om Jesus mye viktigere for de første kristne enn det budskapet Jesus selv forkynte. Som Paulus sier: Er ikke Kristus oppstanden, er deres tro bare en illusjon!

Ja, oppstandelsen er kjernen i den kristne tro, og hadde ikke apostlene trodd på Jesus som oppstanden, ville ikke hans budskap ha blitt overlevert videre til oss. Men det har det altså blitt, og vi vet, at av alle de Jesu ord som ble nedtegnet av evangelistene, er de ordene vi hører i dagens evangelium de viktigste.

Derfor har det vært en ubrutt tradisjon i Kirken å fremheve at Jesu budskap til menneskene er et klart og tydelig budskap om sosial rettferdighet. Men, den understreker samtidig at det ville være helt feil å redusere budskapet til bare å bli en sosialpolitisk forkynnelse. For det som skjer, er at Gud bryter direkte inn i historien på en helt konkret måte, for å opprette sitt rike. Som er rettferdighetens, kjærlighetens og nådens rike. Og Gud kunne opprette sitt Rike på grunn av Sønnens seier over døden, et Rike som bare kan opprettholdes ved Åndens virke i Kirken og i menneskenes hjerter.

For det er ikke sånn at Guds rike fremdeles venter med å komme, til all verdens urettferdighet er forsvunnet. Nei, Guds Rike er allerede kommet! Og for at det skal lyse blant menneskene, og stadig vokse seg sterkere, er det vår oppgave, som Kristi medarbeidere, å følge Rikets lov. Noe som er enkelt, for Rikets lov består av et eneste bud; nemlig å utvirke nestekjærlighet, i pakt med den Ånd vi har mottatt.

Alt dette får vi god anledning til å grunne over når fastetiden tar til. Det er en tid for selvransakelse, ja, men det er kanskje fremfor alt en tid for barmhjertighetsgjerninger. Det er det dagens evangelietekst ønsker å lære oss; at nestekjærligheten er uløselig knyttet til det som er sentrum for vår tro; Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!                

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen