Lesninger 7. søndag i påsken, år A

Brødre og søstre, denne siste søndagen i påsketiden, mellom Kristi himmelfart og pinse, er, som jeg har sagt så mange ganger før, den store freskens søndag. Den viser Kristus, steget opp til Faderen i herlighet, som lar Den hellige Ånds ildtunger slikke disiplenes hoder, før de sendes ut i verden med frelsens glade budskap.

Vi har merket oss gjennom påsketiden at evangelietekstene er hentet fra Johannes-evangeliet, nærmere bestemt fra Jesu avskjedstale til disiplene, den han holdt rett før han gikk til sin lidelse. Og Johannes, som med god grunn blir kalt Johannes teologen, formidler gjennom disse evangelie-tekstene at han har en dyp innsikt i Jesu guddoms-mysterium.

Fresken vår her, uttrykker Jesu guddommelige mysterium, slik dagens evangelietekst også forkynner det; både gjennom læren om Gud, -teologi, óg gjennom læren om mennesket, -antropologi, og ikke minst gjennom uttrykk som: herlighet og ære. Uttrykk vi kanskje kjenner godt, men som er vanskelig å definere.

Altså forkynner ikke den hellige Skrift bare læren om Gud, men også, og på en forunderlig måte, læren om mennesket! En klok rabbiner skal ha sagt, at: Den Hellige Skrift ikke lærer mennesket så mye om Gud, som den lærer Gud om mennesket! – Noe som forteller oss at skriften også åpenbarer mennesket, bare sett gjennom Guds øyne, slik det en gang sprang ut av Guds tanke! Altså er det ikke så merkelig at Faderen valgte å åpenbare seg for menneskene nettopp gjennom Menneske-sønnen, ved sin hellige Ånd.

Derfor er heller ikke Evangelistene først og fremst opptatt av å fortelle om Jesus slik han ble sett og oppfattet gjennom samtidens øyne, men hvordan han fremsto for disiplene øyne, på Forklarelsens berg, da han sto omstrålt av guddommens hvite lys!

Dette er også grunnen til at uttrykk som herlighet ofte dukker opp hos teologen Johannes, – slik vi nettopp hørte i dagens tekst, som danner avskjeds-talens siste del, og blir kalt Jesu ypperste-prestelige bønn. I denne svært fortrolige bønnen, sier Jesus: Så gi meg nå Far, den herlighet hos deg, som jeg hadde før verden var til. For dem ber jeg, ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, fordi de er dine. Alt mitt er ditt, som ditt er mitt, og min herlighet lyser i dem.

Å oversette uttrykk som “Guds herlighet”, er en stor utfordring. Både “glory”, “gloire” og det norske “herlighet” og “ære”, har fått noe luftig og upresist over seg. Men det har ikke ordet som ligger til grunn for oversettelsen, nemlig det hebraiske ordet “kabod” , som beskriver den “tyngde”, eller ”vekt”, et menneske kan oppnå i omgang med andre. Derfor kan det oversettes med ære. For en manns ære kan være hans kosteligste eie, ja viktigere enn livet selv, fordi æren blir stående igjen etter ham den dagen han blir borte. Æren er vårt gode navn og rykte, og den blir vårt ettermæle.

Skal et godt navn og rykte uttrykkes i det ytre, skjer det ofte i form av synlig makt og prakt. Ordene ”ære og herlighet” prøver derfor så godt de bare kan å uttrykke Guds ufattelige, alt-overstigende, allmektige og transcendente ære. Og med alt dette i tankene, kan vi kanskje bedre forstå hvorfor Jesus, i sin fortrolige bønn rett før han går til sin lidelse, sier til Faderen: La herligheten lyse om din sønn, for at din sønn kan kaste glans over deg.

På oss virker kanskje situasjonen Jesus var i da han uttalte disse ordene om sin og Faderens herlighet, noe grotesk og paradoksal. Den herligheten han taler om, er tross alt hans forestående lidelse og død. Men i teologen Johannes’ fremstilling av Jesus på korset, er det den opphøyede og herlig-gjorte Jesus Kristus vi blir vitne til! For den høyeste ære befinner seg nemlig nettopp i den dypeste fornedrelse! Da disiplene så Jesus på korset, så de allerede Menneskesønnen i sin himmelske herlighet! Den høyeste åpenbaring av Guds herlighet og ære! Akkurat slik frater Couturier har valgt å fremstille Jesus Kristus for oss her i vår egen freske, i vår egen kirke!

Brødre og søstre, det er av støv vi er kommet, og det er til støv vi skal bli. Men idét Guds Sønn selv steg ned i støvet, gav han det liv ved Den hellige Ånd, som er livets og kjærlighetens Ånd. Ved Jesu død på korset ble ikke bare Guds herlighet og ære synliggjort for oss, men vi ble samtidig også Frigjort, slik Gud har villet det fra skapelsen av! Som den hellige Irineus sa: ”Gud ble menneske, for at mennesket skulle bli Gud!”

Og som levende frigjorte mennesker lever vi allerede i Guds herlighet! Derfor ærer vi vår Far i himmelen, både i dag og alle dager, når vi roper med samlet røst: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid, og i all evighet. + Amen.