Kjære systrer og brør. Kyrkja held fram med å feire sine martyrar, og i dag er det dei aller fyrste, og aller minste me minnest. Dei uskuldige borna i Betlehem er eit drama som eg trur me lett vegrar oss litt frå å gå inn i. Men lat oss ta det litt steg for steg.

Josef får bodskapen frå engelen om at han må bryte opp med sin vesle familie. Han har allereie erfaring med alvoret i englane sin bodskap, han har møtt dei før… Maria som akkurat har født son sin, og vår Son, må få vite kva som står på, og Josef fortel truleg ope og ærleg kva han har fått i oppdrag å gjere for å berge barnet deira, og i hast rømmer dei ut på ukjent veg til ein ukjent skjebne i den mørke natta, som blir så inderleg mørk for alle. Dei dreg til Egypt, og etter lengre tid, månader eller år, kjem dei heim att til den vesle heimbygda si, Nasaret. Kva møter dei der? Om dei ikkje har høyrd det før, vil dei no få vite om den valden som har funne stad i Betlehem, eit nasjonalt traume som godt kan samanliknast med valden og døden som skremde oss og gav oss sorg etter hendingane ved regjeringskvartalet og på utøya i 2011.

Heile Israel er råka av ei stor smerte, og midt i dette står Josef og Maria og ber på ein løyndom dei ikkje kan dele med omverda. For korleis skal dei kunne formidle eit mysterium dei sjølv ikkje forstår?

Dei har fått sitt kall, og dei har fått høyre at sonen Gud har skjenkt dei skal vere stor og kallast Son til Den høgste, og at Herren skal gje han kongsstolen til David, far hans. (Luk 1,32) Men til kva pris? Kva slags Gud kan tillate så uhyrlege handlingar? Ein spedbarnsmasakre. Folket gret. Maria gret. Josef gret. Vi gret.

Og folket spør seg, nett slik me sjølv spurde oss etter vårt eige nasjonale traume, korleis kunne dette skje? Forklaringane undrar seg heile tida: Korleis kunne Gud late Herodes få slikt spelerom? Alle står utan svar, og det er berre ekkoet av Rama-skriket å høyre. Me kjenner att avmakta som me erfarte her heime. Kvifor vart ikkje valden stoppa? Kva med dei som tilfeldigvis ikkje drog, men som skulle vore på Utøya? Eller dei som var der, kanskje litt tilfeldig? Kvifor døydde så mange? Kva med dei som overlevde? Blikket vårt vert uklårt i møte med slike spørsmål. Me vert forvirra når Gud ikkje viser seg tydeleg med eit klårt omriss. Livskreftene og dødskreftene blandar seg så lett når Gud avstår frå å demonstrere prangande allmakt. I desse møta står me att med den reine erfaringa som det stadig legg seg tolkingar på: Var det Gud eller var det noko anna, var det det gode, eller det vonde? Desse ekstreme erfaringane ligg i ytterkanten av den vanlege røyndomen, der me møter ein større røyndom, ein røyndom der Gud finst, men som me ikkje alltid forstår.

I dag møter me avmakta i ikkje å kunne stoppe det som ikkje skulle skje. Men kanskje kjenner me det endå nærare på kroppen. Kanskje det er ein del av mysteriet at me er som barna i Betlehem, overgjevne til livet og døden, hjelpelause utan grep om vår eigen skjebne. Og midt i dette halden av Gud sjølv på same tid. For Gud slepper ikkje dei uskuldige små i Betlehem. Han som har forma dei i sin kjærleiks glød let ikkje nokon gå fortapt, om dei enn døyr. Han lækjer alle traume, og fører sine elska born inn i dei himmelske salar.  

Slik held Gud fram med å halde handa over oss. Han veit om vår liding, våre tap, all sjukdom og sorg som kan ramme, indre kampar som gjer livet tungt, eller urett som slår ned utan at me kan verje oss. Og han gjer seg til eitt med oss i vår kamp. Han som sjølv vart spart i Betlehem den lagnadstunge natta overgjev seg til Pilatus sine menn for slik å demonstrere sin grenselause kjærleik for kvar av oss.

Maria og Josef har ikkje svar. Men dei legg liva sine i Guds hender, trufaste og med tillit til at Herren vil vise dei og gje svar i si tid. Det dei ikkje kan gjere noko med overgjev dei i bøn og tru. Slik står dei båe som førebilete for oss som framleis møter livskampane. I kveld let me Gud får vere Gud, ikkje slik me førestiller oss eller ynskjer oss, men som er der. Ein Gud som held oss, der alle kviler i hans hand.