Brødre og søstre,
søndagen midt i romjulen har tradisjonelt blitt en dag med fokus rettet mot julekrybben, når Kirken feirer festen for Den hellige Familie. Festen er av relativt ny dato, og har utvilsomt til hensikt å oppmuntre katolske familier, for som alt menneskelig som er av det gode, er også familielivet utsatt for trusler og utfordringer på ulike plan.
I og med at Guds Sønn gikk helt og fullstendig inn i vår menneskelige virkelighet, kan man spørre seg om familielivet til familien i krybben egentlig var det glansbildet som tradisjonen gir inntrykk av? Vi vet at de kjente til både frykt og flukt og nød og husløshet, -ikke ulikt det tusener av familier på flukt inn i Europa opplever akkurat nå, og har de samme behovene for kjærlighet og hjelp fra medmenneskene, som den lille familien i krybben hadde!
Dagens evangelium forteller også at Jesus som tolvåring ble tilbake i templet når foreldrene dro hjem fra Jerusalem, for å lytte til de skriftlærde og stille dem spørsmål. Guds sønn og Guds Visdom, han som i opphavet skapte alt, satte seg altså ned ved lærernes føtter, for å la seg undervise av dem. Kanskje var ikke det familielivet han kjente i Nasaret unndratt de samme utfordringer som kan ramme alle familier? I såfall er det kanskje nettopp derfor Den hellige familie kan være til oppmuntring og trøst for de familier som sliter?
I kjølvannet av den omfattende spørreundersøkelsen pave Frans har avholdt i hele den universelle Kirke, vekker kanskje jule-krybben nå vår oppmerksomhet på en ny måte. Kirken ønsker å vite mer om de troendes holdninger til, og syn på, etikk og moral i familielivet, og finne ut av hvorfor så mange av Kirkens barn lever utenfor de tradisjonelle familie-rammene.
For å forstå Den hellige families hellighet, og samtidig naturlige menneskelighet slik som i andre familier, må vi gå til begynnelsen.
Ved inkarnasjonen skjedde det noe nytt. Nytt også i forhold til skapelsen. For av en kjærlighet og nåde til menneskene som ingen kan fatte dimensjonene av, gikk Gud nå ennå lenger enn det han gjorde i skapelsen. Denne gangen nøyde han seg ikke med å gjenskape mennesket i sitt bilde, men gjorde seg selv til menneske
Dette forteller påskenatts-liturgien om med sitt dristige uttrykk som priser Adams synd salig; ”Å salige synd, som fortjente så stor en gjenløser, ja, sannelig, nødvendig var Adams synd, den som Kristi død har slettet ut!”
Inkarnasjonen er altså noe ennå rikere enn selve skapelsen, -og ikke nok med det, men ved selv å bli et menneske, viser Gud at alt ved mennesket ikke er ondt eller fordervet, fordi Gud umulig kunne tatt opp i seg noe som var ondt eller fordervet! Derfor sier påske-liturgien videre, at Guds Sønn ”i alt delte menneskets kår, dog ikke i synd!”
Det vil si at menneske-naturen er god, at synden nødvendigvis ikke er en del av den. Og idét en av personene i Den hellige Treenighet trer inn i den menneskelige virkelighet, blir den gjort guddommelig. Kirke-fedrene kaller dette: En vidunderlig utveksling! Ved å gjøre seg til menneske, åpner Gud veien for at mennesket skal kunne bli lik Gud! Akkurat det Johannes sier i dagens annen lesning: ”Vi får kalles Guds barn, ja vi er det! Allerede nå er vi Guds barn, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Vi vet bare at den dag det blir åpenbart, skal vi bli ham lik!
Fordi menneskenaturen er god, finnes det tegn på Guds godhet i våre naturlige tilbøyeligheter. Og et slikt tegn er ekteskapet og familielivet. Det er så allmen-menneskelig at fornuften vår sier at det må være en institusjon som er villet av Gud, – noe skriften også bekrefter. Alt i den gamle pakt beskrives Guds kjærlighet til Israel ved å kalle Gud Israels ektemann, og Guds kjærlighet til Israels barn sammenlignes med en ammende mors følelser for sitt barn.
Disse uttrykkene bare forsterkes i Det nye Testamentet, hvor Kirken beskrives som Kristi brud, og ekteskapet som et bilde på forholdet mellom Kristus og Kirken.
Men ekteskapet er selvsagt ikke det eneste uttrykket for en sann kjærlighet! All kjærlighet er et uttrykk for den kjærligheten som kommer fra Gud! Derfor er kjærligheten hellig, og derfor sier Johannes; ”Dette er Guds bud; at vi skal tro på Jesu Kristi navn, og elske hverandre!” Vanskeligere er det ikke, brødre og søstre! Det kalles; ”Det kristne liv i et nøtteskall”! Og overholder vi dette budet, forblir vi i Gud, og Gud i oss, og det er akkurat det Den hellige familie er et bilde på!
+I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.
– p. Jon Atle Wetaas OP