Godt liturgisk nytt år

Jeg er nesten fristet til å si «Godt nytt år». Men i hvert fall det som jeg godt kan si med glede er «Godt liturgisk nytt år». I dag er den første dag i det liturgiske år.

Faktisk ville jeg hevde at denne dagen er viktigere enn den første januar. Fordi i dag begynner vi en reise – det er en reise i tid, men i liturgisk tid, altså en reise i Guds tid. Under det liturgiske år som vi nå innleder, bryter Guds tid stadig på ny inn i vår menneskelige tid. Og i Guds tid aner vi midt i tiden Guds evighet. At tid og evighet faller sammen i liturgien er et viktig tema i kristen mystikk. I liturgien åpnes et vindu mot himmelen.

‘Tid er penger’ lyder et uttrykk i vår kommersialiserte verden. Nei, tid er ikke penger. Men allikevel er den noe kostelig og verdifullt. Det liturgiske år er det sted der Gud selv kommer oss i møte og opphever tiden. Vår forjagede tid blir opphevet, og noe av den frie tid som er Guds evige tid, lyser opp. Vi kan erfare noe av Guds virkelighet. Slik sett er din deltagelse her i dagens liturgi ikke bortkastet tid.

Et eldgammelt latinsk uttrykk lyder «Lex orandi, lex credendi». På norsk: «bønnens lov er troens lov». Altså bønnen forutsetter troen. Vi ber det som vi allerede tror. Og det som vi ber gjør oss om til det som vi tror. Vi er skapt i Guds bilde. Og vi er kalt til å bli forvandlet til Jesus Kristus bilde. Dette vakre løftet om å bli forvandlet til Jesus Kristus bilde gir retning og mål til vårt kristne liv. I Det nye testamentet peker Paulus og Johannes mot denne forvandlingen.

For eksempel, i sitt andre brev til Korinterne sier Paulus: «Alle vi som ikke har noe slør for vårt ansikt, vi lar det gjenspeile Herrens herlighet, idet vi selv forvandles og blir ham lik». Og i Johannes første brev lyder det: «Når Kristus åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er».

Denne transformasjon skjer litt etter litt ved vår deltagelse i kirkens liturgi gjennom hele det liturgiske år. Det skjer i vår feiring av alle kirkens liturgiske fester. Spesielt skjer det i vår feiring av de tre store festene, nemlig jul, påske og pinse. Gjennom vår feiring av de mange festene trer vi inn i de hellige mysteriene. Livet vårt blir vevd inn i Kristi liv.

Alle festene er rotfestet i det vi feirer her og nå – altså søndagsmessen. Ukens strev finner mening i sabbatens liturgi. Vi blir skjenket den oppstandne Kristi liv gjennom vår feiring av eukaristien. Vi får del i livets kilde.

I denne verden er vi begrenset av tid og plass. Vi kan ikke oppleve alt samtidig. Vi kan ikke nyte alle frelsens mysterier samtidig. Derfor er feiringen av de forskjellige begivenhetene spredt over kirkens liturgiske år. Det er ikke Gud som trenger fester og liturgiske sesonger. Det er vi som trenger dem.

Kirkeåret er som en diamant – en kostbar slepen diamant. Under årets gang roterer den langsomt slik at vi får se hver fasett, hver nyanse, den ene etter den andre. Kirkeåret har mange fasetter – det vil si, at det har mange sesonger og fester. Fordi vi er begrenset av tid og plass i vårt jordiske kjød, kan vi ikke oppleve dem samtidig. Men i den liturgiske kalenderen ligger de som perler på en snor. Gjennom årets liturgi lager vi et levende bånd mellom himmelen og jorden, et levende bånd mellom tid og evighet.

Det er derfor med glede at jeg avslutter med å si «Godt liturgisk nytt år».

– p. Joseph Mulvin OP 
29.11.2015