I dag ser vi tre nye figurer ved julekrybben. Hvem er de – disse tre vismennene fra Østen? Festen minner oss om at Gud åpenbarte Kristus for alle folkeslagene. Mye kunne sies om disse mennene. Men i denne prekenen vil jeg gjerne si det sånn at de egentlig er deg og meg – at de representerer hver og en av oss. Historien om de tre vismennene er, på en måte, historien om vår egen pilegrimsreise. Fra et land som lå langt borte hadde de begitt seg på vei mot det ukjente. De hadde reist over fjell og gjennom ørkener. I Jerusalem hadde de møtt både likegyldighet og mistenksomhet før de endelig fant Frelseren.

I vår jordiske pilgrimsferd går også vi mot det ukjente. Vi møter våre egne fjell av utfordringer og i blant befinner vi oss i tomme ørkener. Ja – menneskers likegyldighet og mistenksomhet hører også med blant de erfaringer vi gjør underveis. Vi møtes her i kirken til søndagsmesse fordi vi i tillit til Gud, vet at Han er målet for vår pilegrimsreise. Vi gjør som de tre vise menn – vi ”faller på kne og hyller ham.”

I dagens Evangelium kalles de tre mennene for ’stjernetydere’ (Gunnes oversettelse). Man trodde på den tiden at det var født en konge eller en annen stor leder når en ny stjerne viste seg på himmelen. I moderne tid er astrologien blitt gjenstand for betydelig interesse. Astrologene hevder at vår skjebne blir bestemt av stjernenes innbyrdes stilling og posisjon i fødselsøyeblikket. Men, hva forteller dagens Evangelium om slike påstander? Jo – Evangeliet forteller at da stjernetyderne kom til Jerusalem, var ikke stjernen lenger tilstrekkelig som veiviser. I stedet måtte de søke veiledning fra Guds Åpenbaring i Skriften. Og her ble de opplyst om veien videre gjennom profeten Mika, som vi hørte i dagens evangelium: ”Og du Betlehem i Juda land, du er langt fra den ringeste blant Judas fyrster, for fra deg skal det utgå en høvding, en hyrde for mitt folk Israel.” Og først da kunne de fortsette sin ferd videre mot Betlehem, og som vi også hørte: ”…stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem, inntil den stanset like over stedet hvor barnet var.”

Dette viser at det slett ikke var stjernen som påvirket barnet, men tvert imot barnet som påvirket stjernen. Stjernen ble trukket mot barnet i krybben. Dette betyr at det er den Frelseren som den gang ble født blant oss som nå er vår ledestjerne. Det er Kristus som er vårt lys.

Jeg sa innledningsvis at historien om de tre vismennene egentlig er historien om oss selv, vår egen pilegrimsferd. Likesom de tre stjernetyderne er vi også på reise mot Gud – mot den himmelske Åpenbaring – når vi skal se Gud ansikt til ansikt.

Men så lenge vi er i denne verden, ledes vi fremover ved troen. For meg er troens lys likesom en stjerne. Stjernen er kun et lite lys – ikke på langt nær så sterkt som solen. Og ikke alltid lyser den så klart som vi ønsker. Men det er likevel nok til at vi kan se ett skritt fremover ad gangen. Følger man Betlehemstjernen finner man bare et barn i en krybbe – slik kan det i alle fall se ut. Men troen gjør oss i stand til å se at barnet er sann Gud og sant menneske. Troen er et lys som er gitt oss i gave av Gud.

Kanskje føler noen seg litt bekymret over hva dette nye året kan bringe. Vi ville så gjerne vært i stand til å se langt inn i fremtiden – men det kan vi ikke. Vi kan imidlertid lære noe av de vismennene i dagens lesning. De stolte på at stjernen ville lede dem gjennom ukjent terreng frem til målet, og dette kan inspirere oss slik at vi på samme måte kan la oss lede av troens lys. Når vi følger lyset fra Guds ledestjerne, og stoler på det, da kan vi gå fremtiden tillitsfullt i møte.