«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys». Slik begynte kveldens første lesning fra profeten Jesaja. Et stort lys. Kristi lys. Lumen Christi. Hvert år ved innledningen til feiringen av kirkeårets høydepunkt, som er påskevigilien, synger vi, Lumen Kristi. Tre ganger, mens påskelyset bæres inn i den mørklagte kirken, synger vi Lumen Kristi.
Men vi trenger ikke vente på Jesu død og oppstandelse for å bli sikre på hans lys. Det er mye større avstand fra Guds trone i himmelen til krybben, enn det er fra Betlehem til Golgata i Jerusalem, for å si det sånn. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet, nemlig Guds inkarnasjon. Dette er kristendommens største mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Tror vi egentlig at dette sårbare, maktesløse, gråtende barnet er Gud?

Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Dette er ikke kvelden for de store filosofiske og teologiske spørsmål. Men hvis du tror på dette, da kan du si at Jesajas profeti er gått i oppfyllelse, altså at «det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys». Hvis du tror at den allmektige Gud er blitt et lite barn, da kan du ikke tvile på hans kjærlighet. Altså, hvis du tviler på at du er elsket av Gud, da må du glemme krybben!

Barnet i krybben viser oss ikke bare hvem Gud er, han viser oss også hvem vi er. Vi er en ny skapning. Paulus har sagt: «Den som lever i Kristus er en ny skapning. Det gamle er forbi, noe nytt er blitt til». Hva er egentlig et menneske? For oss troende ligger svaret der borte i krybben. Nøkkelen til å forstå vår menneskelige natur ligger i krybben. Nøkkelen som passer i låsen til vårt plagete liv er barnet vi ønsker velkommen i kveld. Dette barnet er svaret på vårt dypeste behov som menneske.

Etter julen i fjor sa noen til meg: «uff da, jul – det er bare for barn!» Jo, svarte jeg, du har rett, jul er bare for barn – ikke bare for små barn, men for alle som er barn, enten de er fire, førti eller nitti. Det er blitt sagt at det kan ta lang tid å bli ung. Jo, det tar lang tid å bli nitti år ung! Kanskje du strever med tomhet dag etter dag, og ikke lenger klarer å se lyset ved synsranden. Men frelserens fødsel viser at livet ikke er meningsløs. Kveldens feiring inviterer oss til å løfte blikket og se hen med fornyet håp. I hjertets ørken kan stjernen lyse sterkt. «Lyset skinner i mørket, og mørke har ikke overvunnet det» sier Johannesevangeliet.

Senere i messen skal vi synge «Mitt hjerte alltid vanker». Denne kjære julesangen har en bevegelse fra stallen til vårt eget hjerte. Først trekker barnet i krybben vårt hjertes lengsel til seg, men det skjer bare for at vårt hjerte selv skal bli til Jesu krybbe, ved at han fødes i oss selv. Gud tok på seg et menneskes kropp, og inkarnerte seg. Dermed fikk ethvert menneske dette som sitt høyeste mål – nemlig at Gud skulle fødes i oss, og inkarnere seg i hele oss, også i vår kropp. Vår apostoliske tro lærer at «Gud ble menneske for at mennesket kan bli Gud lik». At vi blir Kristus lik, det er målet med julen.

La oss derfor ikke bare gå til krybben, men la oss – vi selv – bli til Guds krybbe! Kjære brødre og søstre, vår glede i denne hellige julenatten blir mye rikere og dypere når Gud fødes på nytt i vårt hjerte. Julesangen «Mitt hjerte alltid vanker» avslutter med følgende ord:
«La min sjel dog finne sin rette frydestund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn».