Brødre og søstre,
Når vi leser om den hellige Dominikus’ liv, vår ordens grunnlegger, sitter man igjen med to hovedinntrykk;
På den ene side virker det som om livet hans artet seg som en eneste lang serie med tilfeldigheter, mens det på den annen side fremtrer klart og tydelig at Guds visdom leder ham gjennom livet på sin egne guddommelige og uransakelige måte!
Han ble født av velstående foreldre i Castilla i Spania, og hans mor var en spesielt gudfryktig, barmhjertig og nestekjærlig kvinne.
Selv om Dominikus allerede fra før fødselen av ble utpekt til å bli en kirkens mann og Evangeliets forkynner, -hans mor hadde nemlig en drøm mens hun var gravid, om at han opplyste hele verden med Guds ord, som en hund med en brennende fakkel i munnen, – var det først som ung prestestudent at hans store og personlige omvendelse fant sted.
Det hendte under en hungersnød i distriktet der han bodde, og han gjorde noe som pater Halvorsen kalte;
”..et intellektuelt selvmord, tidens forhold tatt i betraktning”!
Det han gjorde var nemlig å selge alle sine kostbare og uerstattelige bøker, for å opprette et fond til støtte for de hungrende og nødlidende!
”Hvordan skal jeg kunne studere på døde skinn” skal han ha sagt, ”når levende mennesker dør av sult?”
Det han gjorde, gjore han av ren misericordia, sa Jordanus av Sachsen, en av de første brødrene i ordenen, av medlidenhet og barmhjertighet!
Og på 1200-tallet, var ofte resultatet av en personlig omvendelse til Evangeliets radikale fordringer, ensbetydende med å følge Kristus, som
man viste ved å gå i kloster! Man kunne reise i korstog eller på pilegrimsferd, men det var rett og slett ikke vanlig å tro at det gikk an å leve strengt nok etter Evangeliet ute det verdslige livet.
Men om Dominikus’ omvendelse ble det sagt at den bar en dobbel frukt; nemlig at den både førte til ”sequela Christi”, – altså det å følge Kristi strenghet ved å gå i kloster etter tidens skikk, óg misericordia, – det å virke for barmhjertighet og medlidenhet med medmenneskene, som nettopp å selge bøkene sine for å mette de hungrende, og forkynne frelsesbudskapet for de frafalne og for hedningene!
Men én av de mange og tilsynelatende tilfeldige hendelsene i Dominikus’ liv, skulle bli så uendelig viktig for alle hans senere valg og alt hans virke.
Han ble plukket ut til å følge sin biskop Didacus i en kongelig utsendelse fra Spania til Danmark. Kongen av Castilla ville nemlig arrangere ekteskap mellom sin sønn og en dansk prinsesse. Derfor kom den tredveårige presten ut fra sitt lille, stille og provinsielle liv og over Pyrinéenes fjelltopper, hvor hele Europa åpnet seg foran ham.
Det første og største sjokket møtte han allerede på den andre siden av fjellet, nemlig Katarene, en sekt med gnostiske heretikere som hadde fått enormt stor utbredelse i Sydfrankrike
Siden skulle han opplevde en masse på den lange og vanskelige veien helt opp til Roskilde og Lund i det nåværende Sverige. Ikke minst skulle han se og erfare, at Kirken slett ikke hadde den utbredelse og den sikre tilstedeværelse som han hele livet hadde trodd, i sitt lille hjørne av Spania.
Etter å ha fått brudens samtykke i Danmark, og stiftet bekjentskap med biskoper og kirkeledere i det høye nord, vendte følget den lange veien tilbake med budskapet, for så å gjenta hele ekspedisjonen to år senere, da for å hente bruden. At hun i mellomtiden hadde gått i kloster, for å slippe å bli sendt til Spania, betyr ingenting for historien om Dominikus og dominikanerordenen. Jordanus av Sachsen skal til og med ha uttalt at:
”Gud benyttet seg av årsakene til denne reisen i sine egne frelsesplaner, slik at den ble foranledningen til et meget fornemmere bryllup, nemlig mellom Gud og de sjeler han i hele Kirken skulle kalle tilbake fra villfarelser og synder, til den evige frelses bryllup!”
Det var jo de to lange reisene gjennom hele Europa som fikk Dominikus, ved hjelp av sin venn biskopen av Osma, og paven i Roma, til å grunnlegge ”ordo predikatorum”, prekebrødrenes orden, for å kunne støtte Kirken i dens forkynnelse av sannheten i Evangeliets budskap; som er Kristi kjærlighet for sjelenes frelse! Derfor valgte han også VERITAS, sannheten, som valgspråk for sitt nye ordenssamfunn.
I historien om den hellige Dominikus’ liv, ser vi hvor tydelig Guds miskunn, Guds misericordia, var tilstede og virket i alle de menneskene han møtte på sin vei! De fikk alle en betydning for det store verk Dominikus utførte i Kirkens tjeneste, men først i ettertid kan vi se hvor viktige de var, de som hadde mot til å la seg lede av Evangeliets oppfordring, og hver på sitt vis, å svare ”ja”, og forbli trofaste til løftet de ga, når de hørte røsten som kalte på dem:
”Kom og følg meg!”
+ I Faderens og Sønnens og den hellige Ånd navn. Amen