Fra Oslo bispedømmes arrangement med bønn for kall til legordenene, torsdag 2. mars 2017.

Presentasjon av legdominikanerne på kirkekaffen i menighetssalen etter kallsmessen i St. Olav domkirke. Presentasjonen utgjør en del av en samlet presentasjon av legdominikanerne, legfransiskanerne og legmaristene. Presentasjonene følger en felles mal som i fellesskap er utformet i fire punkter.
 
 

Av Berit Holth, leder for St. Dominikus fraternitet

 
1.  Legordenens tilknytning til Ordenen
Vi har nettopp feiret 800 års jubileet for Dominikanerordenens grunnleggelse. Ordensgrunnleggelser skjer gjerne for å imøtekomme og avhjelpe spesielle behov i samtiden. St. Dominikus hadde en tidløs appell og styrke og Dominikanerordenen har levd videre og fornyet seg i nye århundrer. Formålet med opprettelsen av Ordenen kan man finne i pavebullen fra pave Honorius III: Kristus gir stadig nye troende og ønsker å gjøre samtiden lik tiden til de første kristne og å spre den katolske tro. Ordenen ble opprettet særskilt med henblikk på forkynnelsen og sjelenes frelse. Legdominikanerne har sine røtter helt tilbake til St. Dominikus’ tid fordi det også var legfolk i St. Dominikus’ følge. Disse menneskene ønsket ikke å forandre sin stand, men ønsket å delta i St. Dominikus’ apostolat. De representerte også en del av botsgruppene som vokste fram på 1100- og 1200-tallet. Legdominikanerne fikk sin første regel i 1285. Dermed fikk botsgrupper med dominikansk preg en felles, formell organisasjon. Spesielt er å merke seg at legfolket avlegger lydighetsløfte til Ordenens generalmagister. Dermed er de kommet direkte under Dominikanerordenens jurisdiksjon. Derav følger at vi i dag er organisert i provinsen Frankrike. Fra første stund ble legdominikanerne integrert som en autentisk gren av Dominikanerordenen. Regelen er gjennom tidene blitt revidert, den nåværende skriver seg fra 1985. Denne understreker legfolkets del i Jesu Kristi sendelse og henviser til Det annet vatikankonsils dekret om legfolkets apostolat. De som er ledet av Ånden til å leve i pakt med St. Dominikus’ ånd og karisma slutter seg sammen i fellesskap og utgjør en del av den dominikanske familien. De har del i Dominikanerordenens apostoliske sendelse gjennom studier, bønn og forkynnelse. Drdenen har mange hellige menn og kvinner som tjener som forbilder. St. Katarina av Siena er i en særstilling fordi hun også var legdominikaner. Den dominikanske familien, som er et nytt organisatorisk begrep, består av brødre, kontemplative og aktive søstre, medlemmer av sekulærinstitutter, prestegrupper og legdominikanere.

2. Hvor lenge har det vært legdominikanere i Norge?
Det varte ikke lenge fra Dominikanerordenen var grunnlagt i Italia til den fikk fotfeste i Norge. Dominikanerne kom til Lund i Skåne i St. Dominikus’ dødsår og 18 år senere ble Olavsklosteret opprettet i Oslo med dominikanerbrødre. Dokumentert tilstedeværelse av legdominikanere i Norge tilhører vår tid. Fra 1890-tallet av ble nordmenn enkeltvis opptatt som legdominikanere i utlandet. De ble kalt for privat-tertiærer og tilhører tiden da Dominikanerordenen ble organisert i første, andre og tredje gren. I St. Hallvard menighets jubileumsbok er det en artikkel, skrevet av legdominikaner Jan Frederik Solem, om opprettelsen av Lunden kloster. Her får også legdominikaneren Marie Knudtzon sin rettmessige plass. Hun ble opptatt som tertiær i 1907. Det ble opprettet en legdominikaner-fraternitet i Oslo i 1926 og som varte til ca. 1980. Forfatterne Sigrid Undset og Vera Henriksen var begge legdominikanere. Vår nåværende St. Dominikus fraternitet ble opprettet for 25 år siden. Vi møtes i St. Dominikus kloster til messe, vesper og fraternitetsmøte en gang i måneden. Fraternitetsmøtene kan bestå av et faglig foredrag som ett av medlemmene holder. Vi inviterer også regelmessig gjester som er spesialister på fagområder av betydning for oss. I mai gleder vi oss til å få besøk av professor emeritus Bernt Oftestad som skal snakke om de politiske og teologiske sidene ved reformasjonen. Vi legger vekt på å ruste oss i kampen mot uvitenheten i dagens samfunn vedrørende det meste som har noe med kristendommen å gjøre. Fraterniteten styres av et råd og frater Arne Fjeld er vår ordensassistent. Vi arrangerer to dagsretretter i året, en advents- og en fasteretrett. Ca. 20 medlemmer har avlagt løfter, vi har to noviser og to postulanter. Flere av medlemmene bor andre steder enn i Oslo. En legdominikaner er tilknyttet Lunden kloster. Vi har også en del kontakt med legdominikanerne i Norden som utgjør vikariatet Dacia i den franske provinsen.

3. Kort om hvordan spiritualiteten gir seg utslag for oss legfolk.
Vi tar del i dominikanerordenens apostoliske sendelse ved bønn, studier og forkynnelse ut fra våre forutsetninger. Dominikanerordenens motto er Veritas. Et ofte brukt sitat fra St. Thomas Aquinas er Contemplata aliis tradere, dvs. kontemplér – og del så kontemplasjonens frukter videre med andre. Tidebønnene, som er Dominikanerordenens offisielle bønn er med på å forme oss. Dekretet om legfolkets apostolat fra Det annet vatikankonsil understreker også at vi som døpte og fermet har del i Kirkens, dvs. Kristi legemes, kongelige, prestelige og profetiske sendelse. Kristi nærvær i våre liv muliggjør at vi kan være vitner om det evige budskap om frelse for alle mennesker. Vårt kall er å være trosvitner i verden, på arbeidsplassene, i vennekretsen, i familien, i det offentlige rom. Dette kallet deler vi med alle kristne. Som legdominikanere ønsker vi å la oss forme særskilt etter St. Dominikus’ spiritualitet og ånd. Vi skal være lydhøre i det offentlige rom. Vi skal forsvare menneskets frihet, rettferdighet og fred. Dette fordrer en dyp innsikt i Kirkens anliggender som det ikke er så lett å få tilgang til i dagens Norge. Derfor er studier viktige og de står høyt i kurs i vår fraternitet. Det betyr ikke nødvendigvis studier som blir belønnet med vitnemål og titler, men pågående prosjekter som former den enkelte etter livssituasjon og muligheter.

4. Medlemskrav
På grunnlag av regelen er det utarbeidet et direktorium beregnet på den franske provinsen, som vi har oversatt til norsk og som vi er pålagt å følge. Her er grunnlaget for hvordan vi praktisk skal organisere en legdominikaner-virksomhet, det er regler for opptak, møtevirksomhet, ledelse osv.
Man må være katolikk for å kunne bli tatt i mot i fraterniteten som består av gifte så vel som ugifte medlemmer. Man kan ikke være på kant med kirken.
Vi tar imot nye interesserte ved en samtale med to av rådsmedlemmene. På grunnlag av denne tilbys det å besøke fraterniteten og denne tiden kalles en postulanttid. Ønsker man å fortsette, søker man om opptak til novisiat. Blir dette innvilget, følger ett års novisiatstid med undervisning. Deretter kan man søke om midlertidige løfter for tre år. Dette innebærer videre undervisning. Etter tre år kan man søke om å få avlegge definitive løfter.

Legdominikanerne forplikter seg til å delta i tidebønnene som er Dominikanerordenens offisielle bønn – enten i klosterfellesskap eller med hverandre, eller hvis ikke det er mulig, alene. Det oppfordres til å delta hyppig i messefeiringen, gjerne daglig. Det er viktig å lytte til Guds ord, dvs. selv å lese i den Hellige skrift, især i Det nye testamentet. Hyppige skriftemål anbefales også.
Vår gruppe har ikke noe felles apostolat. Den enkelte utformer sitt kall. Mange av oss har det travelt med å oppfylle hverdagens krav. Så mye av kontakten mellom oss foregår via e-post.

Denne presentasjonen kan kort oppsummeres med direktoriets egne ord: fraterniteten er en gruppe troende som utgjør et egnet miljø for å nære og styrke legfolkets trofasthet til deres kall som døpte.

– Berit Holth, leder for St. Dominikus fraternitet