Tenk globalt, handle lokalt
Lesninger 29. søndag i det aminnelige kirkeår år B, Misjonssøndag
«Tenk globalt, handle lokalt». Disse ordene stammer fra den store FN-miljøkonferansen i Rio for mange år siden. Jeg husker den parolen godt og synes at den var meget treffende. Det samme slagordet passer også godt om det som kirken feirer denne søndagen, nemlig misjonssøndag.
«Tenk globalt, handle lokalt». For det første: misjon er global. Jesus sa til disiplene etter oppstandelsen: «Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til disipler». Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal prøve å dytte våre egne religiøse overbevisninger på andre. Da jeg for flere år siden fortalte en nabo i Irland at jeg skulle flytte til Norge, spurte han: hvorfor skal du det? skal du prøve å konvertere nordmenn? Nei, svarte jeg, den eneste jeg skal prøve å konvertere, er meg selv!
Den første delen av slagordet var: tenk globalt. For 99 % av oss er det ikke aktuelt å reise til utlandet som misjonærer. Men en viktig del av å tenke globalt er å BE globalt. Med det mener jeg at vi skal be for dem som har forlatt fedrelandet for å vitne blant andre folkeslag om evangeliets gode nyheter. Vet du hvem som er skytshelgen for misjon? Det er Den hellige Terese av Jesusbarnet, altså Terese av Lisieux. Og hun reiste aldri ut som misjonær, men levde hele sitt voksne liv bak klosterets murer i bønn.
Den andre delen av slagordet var: handle lokalt. Vi er alle kalt til å vitne om evangeliet der hvor vi befinner oss. Hvordan da? Først må det sies at vi kristne ikke kan skryte av å være bedre mennesker enn andre. Tvert imot. For eksempel ser vi i dagens evangelium at de to Sebedeussønnene, Jakob og Johannes, ikke hadde forstått noen ting av det Jesus hadde sagt. De ville bare sitte ved siden av Jesus i herlighet, den ene ved hans høyre side, den andre ved hans venstre. De var bare opptatt av makt, innflytelse og ære. I denne konteksten klarer jeg ikke la være å nevne fortvilelsen som så mange av oss opplever over de overgrep som prester har gjort seg skyldig i, og over forsøkene på å skjule dette.
Biskop Bernt nylig skrev følgende: «Vi reagerer med sinne, sorg, frustrasjon – og vantro: Er dette virkelig mulig? Det er det dessverre». Det er en sorg og en skam uten like at uskyldige barn og unge er blitt utsatt for dette i en kirke der de burde være trygge og beskyttet mot alt ondt. «Aldri har vi hatt et inderligere håp om at de onde krefter som har fått utfolde seg, blir tilintetgjort» skrev Biskop Bernt.
Men for å komme tilbake til dagens tema: vårt kall til å vitne om evangeliet. Noen stiller spørsmålet: Hva er egentlig så spesielt med den kristne tro? Gjør ikke mange ikke-kristne også en storartet innsats for verdens humanisering? Hva er så forskjellen? På dette spørsmålet vil jeg svare med ett ord: takknemlighet. Apostelen Paulus sa en gang da han skulle sammenfatte sitt
misjonsarbeid: «Alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære» (2 Kor 4, 15). Å få takken til å stige fra så mange flere: dette er det vesentlige når det gjelder evangelisering.
Gud har kalt oss inn i sin Kirke for at vi skal takke ham. Hele vårt jeg skal være og bli en uavbrutt takksigelse. Her er vi ved kjernen i kristendommen. Vår første oppgave som kristne består altså i å være takknemlige. Vi er ulike. Vi har forskjellige oppgaver innenfor Kristi mystiske legeme. Men alle er vi kalt til å være takknemlige. Og det er vi alle – forhåpentlig – hver på vår måte. Dette gjør også våre medkristne i de andre kirkene. Vårt ønske er jo at flest mulig mennesker, gjennom oss døpte, skal oppdage at de har grunn til å takke Gud for alt de er og alt de har.