Preken 12. søndag i kirkeåret A. pater Joseph Mulvin OP

“Religion er en privat sak”. Slik lyder en vanlig talemåte i vårt pluralistiske samfunn. Ja, det stemmer at religiøs tro er det mest personlige og intime man kan tenke seg. I den forstand er religionen helt klart en privat sak – akkurat som, for eksempel, forelskelse eller musikksmak. Man kan ha synspunkter på andres valg, men man har ingen rett til å påtvinge dem sine egne preferanser, ikke en gang i Guds navn – eller i sannhetens navn. «Samfunnslivet og politikken nyter en legitim autonomi som blir regulert av sine egne lover og verdier». Slik lyder en grunnsetning fra Det andre vatikankonsilet (Gaudium et spes, 36).

Men når dette er sagt, er det heller ikke problemfritt å redusere religion til en ren privatsak. Kan man, for eksempel, ha en kristen overbevisning uten å uttrykke det offentlig? Kan man si at det er en plikt å holde sin religiøse overbevisning innenfor hjemmets vegger, eller kirkens vegger? Nei. Det som kommer tydelig frem i dagens evangelium, er at religion ikke er kun en privat sak.

Dagens evangelium inneholder mange uttalelser av Jesus. Disse er en del av det vi kaller “utsendingen”, det vil si Jesu instruksjoner til disiplene om hvordan de skal forkynne hans rikes komme.

For oss er spørsmålet: Hvordan kan vi praktisere dette i vårt eget liv 2000 år senere? Den røde tråden gjennom instruksjonene i dagens evangelium er forkynnelsens betydning. Vi er alle kalt til å forkynne Guds rike i dag. Men hvordan går vi frem? Bør vi, for eksempel, stå på en krakk der nede på Karl Johan og begynne å preke? Neppe!

Men det finnes anledninger der vi kan – og kanskje bør – gi vitnesbyrd om det vi tror på. Det hender for eksempel at du er sammen med mennesker som gir uttrykk for tanker og meninger som er stikk i strid med din egen tro og overbevisning. Så lurer du på: hva skal jeg gjøre? Skal jeg ta bladet fra munnen og si hva jeg mener, eller skal jeg tie? Det finnes ikke noe fasitsvar. Det er ikke nødvendigvis alltid en god ide å reagere i det hele tatt. Kanskje noen sier ting bare for å provosere deg. Når folk har fordommer eller er på en annen bølgelengde, kan det være klokt å la være å reagere. I Forkynnerens bok i Det gamle testamentet står det: “Alt har sin faste tid, en tid til å tie, og en tid til å tale”. Av og til kan de mest effektive utsagn være stillhet.

Alle våre evner, hvert eneste talent vi har, gir oss en måte å fremføre Guds budskap på. Guds ord kan bli synliggjort, for eksempel, gjennom poesi, malerkunst og arkitektur, gjennom musikk og dans – eller hva som helst egentlig … ja, til og med fotball! Forresten, for noen år siden ble brødrene her i Sankt Dominikus veldig forbauset da en ung irsk dominikaner kom for å studere på Norges idrettshøyskole.

I et av sine brev skriver Paulus om å oppbevare en skatt i leirkrukker. Han mente evangeliets skatt og henviste til seg selv som en krukke av leire. Slik er det med oss alle, vi bærer på en skatt i et skrøpelig kar. Det faktum at vi til tider er svake, betyr ikke at den skatt vi bærer, er forringet. I dagens evangelium forsikrer Jesus sine disipler om deres verdi. “Dere er mer verd enn mange spurver”, sier han. Hvem vi er som kristne, og de verdier vi innestår for, er av enorm betydning. Og å innse hvor verdifulle vi er i Guds øyne vil være oss til stor hjelp når vi skal leve vår tro i verden.

Pater Joseph Mulvin OP