Dominikus ble født ca.år 1179 i Caleruega, Nord-Spania. Foreldrene het Johanna av Aza og Felix Guzman. Dominikus var en from gutt og ble allerede fem år gammel bestemt for presteyrket. Han studerte latin og «de frie kunster» ved universitetet i Palencia, men avbrøt studiet før de syv år var omme for å vie seg til teologien og Skrift-tolkingen. Kort etter 1200 tallet inntrådte han som kannik i domkapitelet i Osma, der Diego var biskop. Han levde der et utpreget kontemplativt liv, ofte i bønn natten igjennom. Han ba spesielt «for syndere».
I 1203 ble Diego med Dominikus som følge, sendt til Danmark for å fri til en dansk prinsesse på vegne av spanske-kongen. På veien gjennom Sør-Frankrike møtte de en befolkning som var sterkt angrepet av katarernes vantro. Denne var en ny utgave av en meget gammel heresi, en form for dualisme der en God guddom gjenspeilt i Det nye testamentet og selv besjelet av Den hellige ånd, sto i rak motsetning til en Mørkets guddom inspirert av Det gamle testament, som hersket i kraft de legemlige begjær. Disse ble betraktet som iboende onde. Gjennom en streng askese søkte katarene en renselse fra kroppens naturlige lyster for å vie seg til et liv i den rene Ånd. Det var en form for »des-inkarnasjon», som ble bekreftet ved mottagelsen av consolametum- en håndspåleggelse som sikret Åndens herredømme helt inn i Det evige liv.
Vertshus-verten i Toulouse der Dominikus tok inn var katar. Det ble en direkte utfordring for Dominikus. I sin iver for sjelenes frelse brukte han hele den første natten til å argumentere med verten for den rette tro og han vant faktisk frem ut på morgenen. Erfaringen ga Dominikus det avgjørende støtet til det som skulle bli en årelang misjon blant de frafalne i Sør-Frankrike og Nord-Italia. Til å begynne med, arbeidet biskop Diego, Dominikus og flere cistercienser-abbeder sammen. De forkynte evangelie-ordet, de møtte motstanderne til offentlig debatt, men i tillegg til selve ordet, var det livets vitnesbyrd som viste seg som det mest overbevisende. Likesom de første apostlene, gikk misjonærene til fots, og ga avkall på ethvert ytre tegn på rikdom som kunne skille dem fra menigmann.
Allerede i 1206 ble klosteret i Prouille grunnlagt. Det skulle tjene som et herberge og et bønnens hus for mødre og døtre som hadde vendt tilbake til Kirken fra katarismen. Det fungerte også som et retrett-senter for Dominikus og hans medarbeidere. De holdt til i Fanjeaux ikke langt unna.
Etter flere års forkynnelse ute i felten, flyttet Dominikus, sammen med flere med-forkynnere, inn til byen Toulouse. Der tok de inn hos en viss Pierre Seyla som sluttet til gruppen. Biskop Folke støttet helhjertet opp om deres forkynnelses-oppdrag. Dominikus’ forsett fikk nå institusjonens form og brødrene mottok noen smuler av tienden til underhold. Midt i byen fikk de så reist et lite kloster med enkelt-seller der de kunne studere. I slutten av året 1215 dro biskopen og Dominikus til Roma der Det fjerde Lateran-konsil ble holdt. De møtte paven, Innocens III, og la frem for ham sitt ønske om å grunne en Orden rettet mot formidlingen av Budskapet.
«Deres religiøse forsett var å gå til fots i evangelisk fattigdom og forkynne evangeliets sannhets-ord». Det bifalt han, men krevet samtidig at de skulle underlegge seg en kjent kloster-regel. Det ble den hl.Augustins Regel, som Dominikus som kannik allerede hadde fulgt. Paven døde neste år, men hans etterfølger, Honorius III, ga sin skriftlige godkjennelse av den nye Orden, både for kommuniteten i Toulouse og for senere grunnleggelser. Den pavelige bulle er datert den 22. desember 1216, og 17nde januar året etter, omtales deltagerne som preken-brødre.
Hittil var forkynnelsen reservert biskopene og de som hadde fullmakt fra dem. Nå bindes ikke brødrene lenger av slike restriksjoner. Direkte underlagt paven, skal de forkynne Ordet overalt alt og til alle slik de først utsendte apostler. I et syn berettes at Peter og Paul overrakte Dominikus stav og bok «så de måtte gå ut i verden og forkynne evangeliet for alle mennesker» (Mt 16,15).
I 1226 dannet de første brødre en kommunitet på bare 16 medlemmer, men alt året etter, ved Pinse-feiringen tok Dominikus det avgjørende skrittet. Jordanus beretter at «den hellige Dominikus påkalte Den hellige ånd, samlet brødrene og sa at «det var hans hjertes ønske og forsett at de skulle sendes ut i verden enda de var så få». Brødrene ble nærmest overrumplet av en slik radikal beslutning – i antall var de knapt flere enn de første apostlene. Men Dominikus forsikret dem og sa «jeg vet hva jeg gjør», og brødrene skjenket ham tillit. Så ble den lille flokken sendt av sted, noen til Madrid, et par til Bologna og noen til Paris, (der de fikk hospitset St.Jacques – senere omgjort til kloster,) mens noen ble igjen i Toulouse.
Brødrene skulle samle seg til årlig general-kapitel, – første gang i Bologna i år 1220, men allerede i 1221 var tilgangen av brødre så stor at kapitlet opprettet åtte provinser: Spania, Provence, Frankrike, Lombardiet, Roma, Tyskland, England og Ungarn. I 1228 opprettes enda flere provinser. Tilstrømningen er overveldende. I 1277 teller Ordenen 1277 hus og i 1303, hele 557 klostre. De ligger alle sammen i byer og på tettsteder, der forkynnelsen kan nå folk flest.
I samsvar med Dominikus’ ønske og senere kapitel-vedtak, skal Prekenbrødrene ikke sitte med noen form for fast eiendom unntatt deres egen bolig. De skal ikke motta noen form for faste inntekter, men bokstavelig leve av folks gaver som
tigger-munker. Kontakten med Gud i kontemplativ bønn, danner en stadig levende kilde for forkynnelsen og for sjelesorgen blant befolkningen. Brødrene er bundet av de tre ordensløfter: lydighet, fattigdom, kyskhet. De skal delta i korbønnen, men denne må vike dersom viktige pastorale hensyn krever det. De teologiske studiene er primære og må stadig utdypes. Etter hvert blir særlige studie-hus opprettet (Bologna, Paris, Oxford), men det enkelte kloster skal ha en fast utnevnt lector som kan veilede studentene. Brødrene bryter med den monastiske tradisjons sovesaler, og hver enkelt får sin egen selle, der han kan arbeide så sent han vil.
Når det gjelder styre-sett, peker prekenbrødrenes konstitusjon i demokratisk retning, i motsetning til det tradisjonelt monastiske myndighets-mønster «ovenfra og ned». Her sikres styret gjennom et fritt valg, «nedenfra og opp». Prioren velges av Husets brødre, provins-priorene velges av enkelt-priorene foruten av to delegerte, mens Ordenens general-magister velges av provins-priorene foruten to delegerte fra hver provins. Ingen velges på livstid, men bare for et bestemt antall år. Når en gang valget er skjedd, lyder til gjengjeld lydighetsbudet. I utgangspunktet holdes et General-kapitel hvert år og her blir de viktige beslutninger tatt. Lovendringer godtas bare etter tre suksessive kapitler. Dette styringssett har vist seg fleksibent i praksis og gjelder i store trekk ennå. Det er en vital del av St. Dominikus’ arv.
I den første tid har den direkte forkynnelse inntatt en overveiende del av brødrenes virke. Men forkynnelsen har alltid hatt som forutsetning Veritas: sannhets-kravet, og dette kravet har på sine side bestandig forutsatt en sunn teologi. Det hører med til de store under at dominikanernes ny-grunnlagte orden straks frembragte betydelige teologer. Det er nok å nevne Albert den store (1200-1280) og hans disippel, Thomas Aquinas (1225-74), som langt overgikk ham og som blir æret i Kirken som Doctor Communis.