21. august, 21. søndag år C. p. Ellert Dahl

 

“Herre, er det få som blir frelst?” er det en som spør Jesus. Et naturlig spørsmål, et nokså avgjørende spørsmål, men Jesus svarer ikke. Han svarer gjerne ikke på slike skjebnespørsmål, som angår vår fremtid, om de ting som kommer til å skje, selv om vi aldri så gjerne skulle hatt svar. I stedet er det som Jesus tar for seg selve spørsmålsstilleren, – han vender blikket fra den fjerne fremtid, til nåtiden der vi selv står og synes å si: “Svaret finner du i deg selv, i ditt hjerte, i din holdning. Fremtidens avgjørelse ligger i din hånd, her og nå.”

 

Svaret finner du i deg selv, i ditt hjerte, i din holdning. Fremtidens avgjørelse ligger i din hånd, her og nå.

 
Når, for eksempel noen vil ha beskjed om når verden skal gå under, da svarer bare Jesus: “Dere kjenner hverken dagen eller timen… Det kjenner bare Faderen.” Men til gjengjeld oppfordrer han oss til å “Våke og be, for dere vet ikke hvilken time husbonden kan komme.”

Eller når vi gjerne skulle ha visst hva døden innebar og hva som lå hinsides (døden), da er det Jesus ikke vil avsløre noe om dødens hemmelighet bortsett fra at han kaller den “en søvn”, et vil si noe vi skal våkne opp fra, men til gjengjeld kaller han på vår tro. Den vil han eie. “Jeg er oppstandelsen og livet. Tror du dette?”, spør han Martha og Maria, og straks de gir ham sin tillit, kaller ham Lasarus frem av graven.

Her i dagens tekst , dreier det seg altså om frelsen. Dersom Jesus hadde svart på spørsmålene, da ville tingene blitt låst og fremtiden blitt til skjebne. Men, fremtiden skapes nå, og frelsen smir vi i hvert av livets øyeblikk – helt bokstavelig lever vi “skjebnesvangert”.

Hadde Jesus svart: “Det er få, det er ingen som blir frelst”. Da hadde han skapt fortvilelse hos oss. Hadde han svart, alle eller omtrent alle kan regne med å bli frelst, da hadde han oppmuntret til likegyldighet eller lettvint optimisme og begge hadde virket lammende på vår handlekraft. Men i stedet vender han seg til oss og sier: “Kjemp for å komme gjennom den trange port, for jeg kan si dere at mange skal forsøke det uten å klare det.”

Strenge ord, kanskje, men ord som maner, ord som er en spore til handling, dynamiske ord. Det kreves meget, ja, det kreves alt du har i deg, – men til gjengjeld er det også verdt alt. Med alt det du eier og er, skal du arbeide for å vinne din frelse. Frelsbar til siste åndedrett , skal du også mobilisere alle dine evner , all din energi og all din gode vilje for det. “Kjemp for å komme inn, for porten er trang!” Det er en oppfordring appell, en oppfordring. Den trenger vi utvilsomt å høre. For selv om vi ikke eier noen frelsesvisshet, slik en del personlig kristne, er de fleste av oss frelsesoptimister.

I tidligere tider var vi ofte engstelige for å ikke ta seg inn gjennom den trange port, og de sang: “Ingen vinner frem til den evige ro, som seg ei veldig fremtrenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger. Veien heter smal og porten kalles trang, alvor må det til på sjelefrelsens gang. Strev så alvorlig, treng fremad med makt om du vil himmelrik vinne.”

Så heter det i salmeverset og det synger vi, men at “vi strever så alvorlig” var kanskje vel i meste laget. De fleste av oss er til bøyelige til å ta det nokså med ro. Vi regner jo med at det til syvende og sist skal gå godt, både med hensyn til oss selv og til de fleste andre. Tror vi ikke på en barmhjertig Gud?

Det er for lettvint! Vi trenger så avgjørende å ta Jesu ord alvorlig. Frelsen er ikke en hvilken som helst gave, den kan ikke erverves billig. Den er verdt å kjempe for. Saligheten er nok Guds gave, men den skal også vinnes.
Men, Jesus har også er å si.

Mange jøder mente at de ikke bare kunne oppnå frelse, men at de burde oppnå den. Fordi de var rettferdige, fordi de hadde fulgt Loven til punkt og prikke, hadde de ervervet seg en soleklar rett til å sitte til bords i Guds rike – uansett livsholdning. Til dem sier Jesus at den dag de kommer og banker på og roper: “Herre, lukk opp for oss”, vil han svare “Jeg vet ikke hvor dere er fra” – ja, til og med om de påberoper seg å ha sittet til bords med ham og fulgt hans undervisning, vil han avvise dem.

Med andre ord, religiøs status og prikkfri vandel er ingen garanti, hvis det ikke er liv, hvis det ikke er en smule kjærlighet, hvis det ikke er ydmykhet og vilje og energi. “Arbeid med din frelse!”, “Kjemp for å frem.” Saligheten er ingen pensjonsordning etter trofast tjeneste og rutine…

Vi er ingen jøder. vi er bare gode katolikker, men det er godt å vite at vi derfor ikke har noen frelsesgaranti. Derimot, dersom vi er barmhjertige, ydmyke og trofaste, kan vi nære et begrunnet håp om frelse. Saligheten er ingen rett. Den er ingen belønning. Den er og blir en Guds nåde, en ren gave. Men, Gud er den store barmhjertige. Han vil “alles frelse” sies det, men vi kjempe for å nå frem, og den kampen er GOD!

Amen

p. Ellert Dahl, St. Dominikus kirke