Lesninger 28. søndag år A

Brødre og søstre,

fire søndager på rad har Jesus talt til oss om himlenes rike i lignelser. Først hørte vi om vingårds-mannen som leide arbeidere på torget, og ga dem som kom sist den samme lønn som de som hadde arbeidet hele dagen. Deretter var det de to sønnene; hvor en sa «nei» men likevel gjorde farens vilje, og den andre som sa «Ja» men ikke gjorde det han lovet.

Forrige søndag var vi tilbake i vingården igjen, med fortellingen om en mann som hadde så onde forpaktere, at de slo både tjenerne og sønnen hans i hjel, for å beholde fortjenesten selv.

Vi vet godt at Jesus alltid forkynte sitt budskap gjennom lignelser, og vi vet også at han i det skjulte forklarte disse lignelsenes dype mening for disiplene, og sa: «Dere er det gitt å kjenne himmerikets hemmeligheter.»

Men når denne søndagens evangelium på en måte tar de tre foregående lignelsene opp i seg, og starter med ordene: «Himlenes rike kan lignes med en konge som holdt bryllup for sin sønn», trenger for en gangs skyld ikke Jesus å gi lignelsen noen tilleggs-forklaring. Budskapet gir seg nemlig selv; kongen som inviterte til bryllup er Gud Fader, og sønnen er Jesus Kristus, Messias.

Jødene, som er våre forfedre i troen, så nemlig det Messianske riket for seg nettopp som en bryllupsfest! Derfor var lignelsen lett å forstå, noe profeten Esaias ord i dagens første lesning bekrefter; «Herren hærskarenes Gud skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med gammel vin og fete retter!» hørte vi, og vi merker oss at gjestebudet er for alle folk, – ikke forbeholdt Israel!

Om vi tolker lignelsen i lyset av frelsens historie, og ser hvordan Guds frelsesråd går som en rød tråd gjennom alle de forunderlige historiene i Det gamle Testamentet, blir det en frelseshistorisk tolkning. Paulus kalte dette «oikonomia», noe som på norsk betyr omtrent det samme som regnskap, eller økonomi. En tolkning som viser at Guds tilbud om frelse ved Jesus Kristus ble forkastet av jødene, mens hedningene derimot takket ja, og tok imot tilbudet.

Dette tema blir belyst av de siste fire søndagslesningene, som alle gir uttrykk for den bitre skuffelse Kirkens første generasjon satt igjen med, over at jødene ikke tok Jesus Kristus imot som Israels lovede Messias. Et tema som mer eller mindre har gjennomsyret hele Det nye Testamentet, og gitt maktsyke kristne mulighet til å bruke det som en misforstått unnskyldning for å drive antisemittisme. Men faktum er imidlertid, at jødenes forkastelse av Jesus Kristus var en del av Guds frelsesplan, en plan som ingen hadde mulighet til å forstå fullt ut, og derfor heller ikke hadde noen mulighet å gripe inn i, for å endre.

Det Annet Vatikankonsil kommer derfor med en høyst betimelig unnskyldning overfor jødene, og beklager med sorg det hat og de forfølgelser Kirken gjennom historien har drevet mot jødene av såkalte religiøse og evangeliske årsaker. I dag hører vi at Gud forsoner jøder og alle nasjoner, og ikke nok med det; for i Kristus har alt som skiller menneskene fra hverandre blitt opphevet og utslettet, og Kirkens holdning er krystallklar og enstemmig på dette punkt. Den sier at ingen kristen, uansett konfesjon, i tale eller handling, kan opptre rasistisk uten at han handler imot Kristi Evangelium, og derved begår en alvorlig synd.

Men skulle vi driste oss til å tolke dagens lignelse på mystagogisk vis, blir det på en mer komplisert måte enn det Paulus kalte den økonomiske. Da må vi først merke oss hva profeten videre sier; «På dette fjell skal han fjerne sløret som innhyller alle folk, dekket som er lagt over alle folkeslag.» Og det sløret, eller det dekket, som profeten her taler om, er et uvitenhetens mørke som hviler over dem som ennå ikke kjenner Kristus, det som skjulte den rollen hedninge-folkene fikk i Guds frelsesplan. Men så konkluderer profeten med å si; «På dette fjell skal dekket fjernes, for i Messias’ bryllupsfest skal alle folk samles, jøder og hedninger. Da skal Gud oppsluke døden for evig!»

Ved hjelp av akkurat disse profetiske ordene, kan vi lettere forstå at vi allerede her på jorden får ta del i den Messianske bryllups-feiringen som Evangeliet forkynner for oss i dag! Hver eneste gang vi kommer sammen for å feire den hellige eukaristi, er det nemlig det Messianske bryllups-måltidet vi feirer! Da befinner vi oss alle sammen på Sions hellige fjell, sammen med alle folkeslag, hvor vi drikker den gamle vin, som er Frelserens blod, og spiser de fete rettene, som er Kristi legeme i brødets skikkelse.

Og skulle vi være usikre på om vi egentlig er verdige nok til å ta del i denne feiringen, kan vi huske det Evangeliet sier i dag, nemlig at: «Tjenerne gikk ut langs veiene og samlet alle de fant, onde og gode, så bryllupssalen fyltes med gjester!» Altså er alle innbudt til denne bryllupsfesten, både onde og gode! For vi ifører oss alle sammen bryllupsdrakten! Det gjør vi nemlig under fredshilsenen! Derfor har fredshilsenen en så viktig plass i messens liturgi, og derfor skal den alltid utveksles før vi stiger frem for Herrens alter.

Vår Far i himmelen tilgir oss stadig våre feil og synder når vi ber ham om tilgivelse. Derfor skal også vi av hjertet tilgi hverandre! For først da kan profetens ord gå fullt og helt i oppfyllelse, det ord hvor det heter; «Se; dette er vår Gud! Vi ventet på ham, og han frelste oss! La oss glede oss og juble over hans frelse!»

I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen