Det er lett å tro at dagens evangelium stiller oss overfor to uttrykk for kjærlighet, nemlig kjærligheten til Gud og til vår neste. Men egentlig handler det om tre uttrykk for kjærlighet. På sett og vis er denne tredje måten den viktigste, nemlig at vi elsker oss selv. «Du skal elske din neste som deg selv», sier Jesus.

Hva ligger det i uttrykket «å elske seg selv?» Det er kanskje lettere å forstå det dersom vi ser på hva det betyr ikke å elske seg selv. Da er vi nemlig livredde for at vi ikke kommer til å finne noe som helst når vi leter. Denne frykten får oss til desperat å prøve å legge inn substitutter, som for eksempel det å eie mye, eller å ha makt over andre. Eller vi tyr til avledende distraksjoner slik at vi kan glemme tomheten. Alt dette skyldes det faktum at vi ikke er i stand til å elske oss selv på en oppriktig måte.

Å elske seg selv er det motsatte av selvgodhet. Selvgodhet er gleden over hva du har utrettet. Ta, for eksempel, fariseeren som gikk opp til tempelet for å be. Han sa: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker …. jeg faster to ganger i uken, jeg gir til de fattige …» osv. Dette er et eksempel på selvgodhet. Han elsket ikke seg selv, men sine gjerninger.

Filosofer har ofte talt om betydningen av å kjenne seg selv. Det er riktig nok. Men kristendommen er en visdom om hvordan elske seg selv. Du lærer å elske deg selv ved å erkjenne at du er elsket. Når vi kristne taler om Gud, så taler vi om det faktum at vi virkelig er elsket, – ja, om så all annen kjærlighet skulle svikte, så er det en som alltid vil elske oss for den vi er. Den kristne tro er vissheten om at vi betyr noe fordi Gud elsker oss.

Roten til alt dette er troen. Vår tro på at Gud elsker oss gjør oss i stand til å elske oss selv, og gjør oss takknemlige for hele vår eksistens.  Det er det første vi mener når vi gir uttrykk for vår kjærlighet til Gud. Selvsagt er ikke vår kjærlighet til Gud begrenset av takknemlighet over den gaven som er oss selv.  Å elske Gud er å være takknemlig for hele universet, og aller mest for den gaven vår neste er, altså nestekjærligheten. Men før du oppriktig elsker deg selv, kan du ikke elske din neste. Ditt syn på saken er hemmet av tanker som: Hva ligger i dette for meg? Hvordan kan dette gi meg status og skjule tomheten i mitt indre? … osv.

Når vi takker Gud for vårt eget liv og for vår nestes, oppdager vi enda en sannhet: Hans største gave er selve takknemligheten. Med andre ord: Guds største gave til oss er ikke bare at han skjenket oss livet, men at vi elsker ham. Hans største gave til oss er at vi kan kommunisere med ham, at vi er på talefot med ham.

Vi er altså ikke bare Guds skapninger; vi er gjenstand for hans kjærlighet. Han har ikke bare gitt oss et eget liv. Han har gitt oss del i sitt liv. Vi taler med Gud, slik Jesus gjør det. Vi elsker Gud på samme måte som Jesus elsker ham, det vil si, gjennom Den hellige ånd. Og derfor elsker vi oss selv, ikke bare fordi vi springer ut av Gud, men fordi vårt liv er Guds liv – livet gjennom Den hellige ånd.

For et vidunderlig mysterium! Er vi egentlig i stand til å ta dette innover oss? Altså at det evige liv er det liv vi lever slik Gud selv lever: det vil si, i evig utveksling av kjærlighet.