5. søndag påske A, 2017, Joh. 14, 1-12

 
 
Brødre og søstre,
”Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min far!” Hørte vi Jesus si i dagens Evangelium. Men når Filip sier: ”La oss få se Faderen, så er det nok for oss!” blir Jesus tydelig skuffet, og svarer: ”Så lenge harjeg vært hos dere, Filip, og enda kjenner du meg ikke?” Og legger umiddelbart til: ”Den som har sett meg, har sett Faderen!”

Dette betyr, at selv apostlene, som hadde tilbragt både dager og netter sammen med Jesus i flere år, likevel ikke kjente ham fullt ut når det kom til stykket.

Hvordan skal vi da tolke vår egen situasjon? Vel, vårt forhold til Jesus er selvsagt svært ulikt apostlenes, men likevel er det mye som er likt! Ikke minst om vi tenker på hva Jesus sa til Thomas: ”Nå tror du, fordi du har sett! Salige er de som kommer til tro uten å ha sett!”

Apostlene var kalt til å kjenne den levende Jesus Kristus i nærværet! Vi derimot, er kalt til å gjenkjenne Jesu Kristi nærvær i fraværet!

Og ved hjelp av Guds Ord, Jesu Kristi egne ord som er overlevert til oss i evangeliene, kan vi lære Jesus bedre å kjenne, og forstå betydningen av at han er Guds levende og virksomme ord for oss i dag! Evangeliene, som stemmer ganske godt overens, er likevel ikke identiske! Det har nemlig Den hellige Ånd, den som i sin tid inspirerte de fire evangelistene, sørget for, for at vi bedre skal kunne forstå hvorfor Guds levende Ord ikke lar seg lukke inne mellom permene i en bok.

Skal Ordet kunne føre oss frem til større kunnskap om, og bedre kjennskap til Kristus, må det ikke bare høres, det må også leves! Man blir ikke praktiserende katolikk bare fordi man stikker innom messen på søndagene. Nei, Evangeliet må leves i praksis, også de andre syv ukedagene. Slik som dagens første lesning fortalte om, da apostlene innsatte diakoner til å utføre tjeneste og gode gjerninger for sine medmennesker i menigheten. Det ene skal ikke unnlates, det andre ikke forsømmes!

A.M. Couturier OP

Men for bedre å kjenne og gjenkjenne Jesus, kan vi også søke hjelp i fremstillinger av ham, i bilder laget av troende mennesker. Disse fremstillingene er nemlig noe uendelig mye mer enn bare estetisk pynt eller verdifulle kunstverk! De kan bidra til å gjøre Faderen synlig for oss i Sønnen Jesus Kristus, og hjelpe oss til bønn og tilbedelse. ”Den som har sett meg, har sett Faderen!”

Tilbedelsen retter seg selvsagt ikke mot selve bildet, det være seg en ikôn, et vakkert renessanse-maleri eller et glansbilde fra søndagsskolen. Nei, tilbedelsen retter seg mot den prototypen bildet fremstiller! Guds-åpenbaringen i mennesket Jesus Kristus, som Kirken bekreftet i 787, da den var samlet til økumenisk konsil i Nikea. Da var det nemlig nettopp ærbødigheten for, og bruken av, religiøse bilder og objekter den drøftet!

Men selvfølgelig er det fremfor alt annet i den hellige eukaristiens vin og brød, at vi både kan se, kjenne og smake Jesus Kristus på en spesiell og konkret måte. Men skal Jesus, i brødet og vinens skikkelse, kunne komme inn i dypet av vårt innerste, for å sette opp sitt hellige telt, Guds tabernakel, forutsetter det selvfølgelig at vi på forhånd har åpnet hjertedøren vår for ham! Slik han selv oppfordrer oss til når han sier: ”Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid. Jeg med ham, og han med meg!”

Sist men ikke minst må vi ikke glemme at vi gjennom livets eget mysterium stadig kan lære Jesus bedre å kjenne! Fordi kunnskapen om mennesket, samtidig er kunnskapen om ham som har skapt det! Derfor vil all den menneskekunnskapen vi tilegner oss bidra til at vi trenger stadig dypere inn i forståelsen av det Gud ønsker å formidle oss gjennom sin åpenbaring i Sønnen og mennesket Jesus Kristus. ”Hvem vet hva som bor i et menneske uten menneskets egen ånd?” sa Paulus. Og på samme måte som det bare er menneskets ånd som vet hva som bor i mennesket, sier han også at: ”Ingen andre enn Guds egen Ånd, vet hva som bor i Gud!”

Det var derfor Gud utgytte sin Ånd over apostlene i pinsen, og gjorde dem til sitt hellige tempel, sin hellige Kirke. Og det er i dette tempel, akkurat her i denne Kirken, at Guds hellige Ånd uten opphør, på nytt og på nytt, levendegjør det Ordet den selv har inspirert!

Derfor kan vi være ved godt mot og uten bekymringer! For; slik som Faderen er i Sønnen og Sønnen i Faderen, er også vi, brødre og søstre, i Sønnen! Vi er ikke isolerte enkelt-individer! Og vi er ikke oss selv nok! Vi er oss, vi er sammen, og vi er sammen i Jesus Kristus!

Vi kan altså trygt stole på Frelserens vidunderlige og trøsterike ord til oss denne søndagen, når han sier:

«La ikke angst og uro ta motet fra dere. Tro på Gud, og tro på meg!»

 
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen