Brødre og søstre,
Fra sin unnfangelse til sin oppstandelse og herliggjørelse, var livet til Jesus fra Nasaret en eneste lang Gudsåpenbaring. Alt det han sa og alt det han gjorde bærer budskap om Gud, om hvem Gud er, og om hva han stadig ønsker å meddele menneskene. Evangeliene med sine beretninger er derfor som en skattekiste full av guddommelig visdom Og denne visdommen representerer den nye lov, som er den lov vi skal leve etter, hvis vi ønsker å besjeles av Guds hellige Ånd.
Skriften forklarer hvorfor alle ting er som de er, og derfor også hvordan synden og døden kom inn i verden. For eksempel gir fortellingen om Babels tårn oss et bilde på hvorfor menneskene ble splittet opp i mange ulike folkeslag, med helt forskjellige språk og kulturer. La oss denne søndagen prøve å tyde tekstene ut fra våre lokale forutsetninger, og se hva vi kan få ut av det.
Det er en kjennsgjerning at mennesket føler seg best til mote når det får være sammen med sine egne! Men denne kjensgjerningen, som alt annet menneskelig forøvrig, er også belagt med tvetydighet. For mennesket er ikke bare ondt og syndig, eller bare snillt og godt, det er en blanding av godt og ondt. Derfor har også vår hang til bare å holde oss til våre egne en tvetydighet i seg. Ingen, og aller minst Kirken, benekter at slektsbånd og familie er viktige verdier i likhet med kjærlighet til fedreland og nasjon, likevel kan det representere splittelse.
For; den enheten vi ønsker å bekrefte når vi sier; vi og oss, bygger jo nettopp på den motsetning som kommer frem hver gang vi sier; de, og dem. For det er bare vi som kan være oss, mens de andre foralltid forblir dem.
Derfor hender det at en krig kan fungere godt, hvis målet er å trygge en nasjons indre enhet. Problemet er når et samfunn vil trygge sin indre enhet ved å bruke minoritetsgruppersom syndebukker,
for kan man la dem få skylden for det som går galt, så styrkes samtidig både det indre og det nasjonale. Både Jøder og mange andre minoritetsgrupper har erfart dette, selv om prisen de har betalt har vært svært forskjellig.
Spedalske mennesker har til alle tider representert en utstøtt og fryktet minoritet, noe dagens tekster understreker; Uren, uren! Så lenge han er syk, er han uren, og skal bo for seg selv. Utenfor leiren skal han ha sitt tilholdssted. Det er klart at smittefare spilte en viktig rolle, noe vi det siste året har lært mer om enn noen på forhånd kunne fatte. Men når en gruppe mennesker først har blitt påsatt en merkelapp, og blitt utstøtt fra samfunnet, blir denne gruppen etter en stund synonymt med noe annet enn det som i utgangspunktet var årsaken til utstøtelsen.
Alle samfunns minoritetsgrupper representerer på en eller annen måte de andre. De som er annerledes enn oss, og som vi derfor ikke ønsker å identifisere oss med. Vi bruker fremdeles uttrykk som; de psykisk syke, de arbeidsledige, de narkomane, de fattige, de homofile, de gamle. Heldigvis ser det omsider ut til at dette lange litaniet nå tar til å krympe. Likevel vil alltid de og dem stå i motsetning til vi og oss. Det er fordi språket vårt også er merket av hendelsen med Babels tårn. Det som egentlig skjer, er at vi bruker andres elendighet til å fremheve vår egen skjøre vellykkethet.
Dikteren Halldis Moren Vesaas sa i et dikt: Det heiter ikkje eg no lenger, heretter heiter det vi. Hun var på rett spor, for hun talte kjærlighetens språk. Og kjærlighetens språk er også Guds språk. Og Guds språk er renset for all Babels splittende synd. Det er kjærlighetens språk vi hører Guds Ord tale i dagens evangelie-fortelling, når han rekker hånden ut, rører ved den spedalske, og sier: Bli ren!
GudsOrdet bygget bro mellom Gud og menneskene. Men for å kunne bygge den broen, måtte han først oppleve å bli en utstøtt selv, kastet utenfor leiren som en spedalsk, for så å dø utenfor Jerusalems murer, etter å ha blitt fornedret og opphengt.
Men Guds Sønn seiret ved sin trofasthet, og han seiret for oss! Som takk ønsker Gud derfor noe tilbake fra oss, og ber om at vi, som har fått alt tilgitt, også selv skal tilgi. Han som rakte hånden ut og rørte ved den spedalske, er syndernes venn! Han er venn av dem, de andre Han elsker de andre, han sitter til bords med dem, og går veien videre sammen med dem.
Istedet for å dømme og fordømme, opphever han det skillet som står mellom dem og oss. Han samler i stedet hele menneskeheten opp i seg selv, og gjør oss til et universelt; vi og oss. Derfor er det ikke en gudfryktig fariseer han holder opp for oss som eksempel, men en syndig toller! Fariseeren takket Gud for at han ikke var slik som de andre, som den tolleren med bøyet hode. Men så er det altså tolleren med bøyet hode Jesus vil at vi skal ta lærdom av. Han vil faktisk at vi hver eneste dag skal gjøre akkurat slik som ham; vi skal bøye vårt hode og si: Herre min Gud, vær meg synder nådig!