Brødre og søstre, denne aller siste søndagen i påsketiden, i dagene mellom Kristi himmelfart og pinse, kan virke litt rar sett med kirkeårets liturgiske øyne, men i virkeligheten markerer den overgangen til en ny tid.

For etter fastetidens ørkenvandring side om side med Kristus, som ble både annerledes, vond og krevende i år, – og så vårt forsøk på å samlet ta del i påskens jubel over Kristi seier, står vi nå på terskelen til det som kalles den nye tid. En ny liturgisk tid i kirkeåret, ja, men i år er det også en tid med et stort håp om snarlig forandring på flere måter.

Med Kristi himmelfart, som ble feiret for tre dager siden, opphørte Jesu Kristi synlige nærvær blant disiplene på jorden, og disse dagene med Kristi fravær før pinse, ligger i en slags liturgisk gråsone. For med feiringen av pinsen starter Åndens tid, og siden Åndens tid er Kirkens tid, kaller vi gjerne pinsen Kirkens fødselsdag.

I pinsen blir altså Kirken født på Jorden. Tiden før en fødsel er en forventningenes tid, fordi noen skal komme, men samtidig vet man at det kan føre smerte med seg. Men heldigvis har det seg sånn, at når en mor føder sitt barn i smerte, er kjærligheten til barnet så stor midt i smerten, at hun gjerne setter livet til for barnets skyld. Og Jesus sa; Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.

Da Jesus hang på korset og led for oss, led han av kjærlighet. Han visste at bare kjærligheten kunne seire over dødens makt. Og i det øyeblikket han døde, da det rant blod og vann ut av hans side, hadde Kirkes fødsel på jorden startet. Denne fødselssmerten er det som avsluttes på pinsedag, når Åndens ildtunger utgytes over disiplenes hoder. Og idét Kirken fødes, opphører samtidig Kristi synlige nærvær, og erstattes av Åndens tilstedeværelse i Kirken. Jesus tok nemlig ikke avskjed for å bli fraværende. Han tok avskjed for å bli enda mye mer nærværende!

Ved Åndens tilstedeværelse har Kirken alltid Kristi nærvær. Og det nærværet får vi del i gjennom Kirkens sakramentale liv. Fra nå av er det sakramentene som forener oss med Gud, – og ikke bare oss med Gud, men samtidig Gud med oss. I akkurat dette er det selve Kirkens mysterium ligger bevart.

Om vi lever etter den nye lov, den lov Kristus etterlot for oss, som er Kjærlighetens lov, da lever vi i Ånden. Det er dette evangelisten Johannes sikter til når han sier, – som vi nettopp hørte: Mine kjære, har Gud vist oss så stor en kjærlighet, da skylder også vi å elske hverandre. Gud har ingen noensinne sett, men dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss, og hans kjærlighet blir fullendt i oss.

At Guds kjærlighet ble fullendt ved Sønnens død og oppstandelse, kan vi både begripe og glede oss over. Men når denne kjærligheten kan bli helt fullkommen, altså også bli en fullkommen kjærlighet menneskene imellom, er noe fortsatt ingen kjenner til.

Inntil videre ser vi dessverre istedet at der kjærligheten nå skulle ha blomstret og båret frukt, gror det hat og splittelse som ugress på en varm sommerdag. Derfor er vår viktigste oppgave som kristne brødre og søstre å leve etter Kristi bud om kjærlighet. Greide vi det, i fellesskap, ville alle mennesker til slutt kunne samles i enheten i Kristus. Noe han selv håpefullt gir uttrykk for når han sier: Ja, måtte de være i fullkommen enhet, så verden kan tro at det er du som har sendt meg.

Altså symboliserer disse rare dagene mellom Kristi himmelfart og pinse en etappe i Kirkens fødsel på jorden. Eller veene før fødselen kommer ordentligi gang, ved Åndens virke i pinsen. Derfor kan denne søndagen, på sin underlige måte, symbolisere både smerten i Guds kjærlighet til sin Kirke på jorden, og samtidig Åndens komme, for en forenet menneskehets fødsel. Det er nemlig bare i enheten i Kristus, at kjærlighet til både Gud og til hverandre kan forenes, så Kirken stadig kan fødes ut i Verden, på nytt, og på nytt, og på nytt…

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen