Bildet lånt fra www.minervanett.no
Bildet lånt fra www.minervanett.no

Requiemmesse for Lars Roar Langslet 26. januar 2016

Siden Lars Roar Langslet døde den 18. januar, har jeg lest en rekke minneord om ham. Alle gir de uttrykk for takknemlighet for hans vennskap, for kollegialitet og menneskelige støtte. Vi presenteres for politikeren Langslet, for idehistorikeren og historikeren, for forfatteren, riksmålsmannen og kulturpersonligheten og ikke minst for vennen Lars Roar – for å nevne noen av de aspekter av hans liv og gjerning som omtales ved hans bortgang.

Lars Roars liv som trofast katolikk berøres også av enkelte, men jeg har behov for å si noe mer om dette. Han var alt det som han nå blir husket for, men helt siden han i unge år kom til en bevisst tro, har han gitt Gud hva Guds er, i et bevisst liv som kristen og ved en stor innsats for Kirken. Skulle vi overse dette, kan vi neppe forstå ham eller huske ham for den han var.

Det er ingen tilfeldighet at vi har hørt Emmaus-evangeliet. Lars Roar så sitt liv som veien til Gud. Han var takknemlig for ethvert menneske som gikk et kortere eller lengre stykker av den veien sammen med ham. Uten at han mistet målet av syne, var det disse som beriket hans liv, sørget for inspirasjon og gav ham menneskelig varme. Alle som gjorde godt mot ham, husket han med rørende takknemlighet. Da han skjønte at livet gikk mot sin slutt, var han ikke bekymret for døden eller for det livsregnskap han skulle avlegge. Han tenkte på de mennesker som var hans medvandrere, på dem som han stadig betydde meget for – han var realistisk nok til å innse at de er mange. Mot slutten var han trist fordi han følte seg kraftløs, og vemodig for hvert siste farvel han visste at han tok. Og de som besøkte ham de siste måneder, sa på sitt vis: Bli hos oss; for det stunder til aften og dagen heller.Uten deg blir livet ensommere. Og mange kunne legge til: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien? Den del av veien vi kan gå sammen med ham, har vi gått til ende.

På veien til Gud hadde Lars Roar et åndelig hjem, som han var sterkt knyttet til: St. Dominikus kloster i Oslo. Her gikk han i messen i det minste hver søndag, her fant han sjelesørgere og venner – og brødrene tok imot ham som venn og rådgiver fra han konverterte i 1963, og så lenge hans ben kunne bære ham. De siste måneder kom de til ham med evangeliet og alterets sakrament. Den dominikanske tradisjon og spiritualitet ble hans egen.

Jeg skal la Lars Roar selv komme til orde, med ord han brukte i Tanker om tro (2013) og i sin siste bok, Søkelys (2015):

(…) tilliten til Guds ømme hender – trenger vi noe annet vern mot det uavvendelige faktum at vi alle skal dø?

Jeg tenkte vel for lite og for sjelden på døden i de utrolig mange årene jeg fikk være frisk og i krevende arbeid. Men det ville være uærlig å si at jeg angrer på det – og jeg tror ikke vi skal ringeakte den gaven med stadig å gruble over at det en gang tar slutt … Etter en livstruende sykdom er det allikevel naturlig å tenke mer på døden. Jeg vet jo at for hver dag som går, kommer den nærmere. Men jeg vet også at jeg desto mer har lov til å glede meg over at hver eneste dag er vakker og uerstattelig, og takke for at den ble meg forunt.

I mange år hadde jeg gleden av å undervise mennesker som tenkte på å bli katolikker, og jeg ergret meg over at utvalget av egnet litteratur på norsk var lite. Behovet ville for en stor del ha vært avhjulpet med Lars Roars Tanker om tro, som nok ikke fikk den oppmerksomhet den fortjente da den kom i 2013.

Han begynner ved Peters grav og synet av hans levninger, noen hvite knokler. I utgangspunktet kan det virke krevende – for ikke å si lite økumenisk – men Lars Roar benytter seg i det innledende kapitel av meditasjonens form. Hans sprog er ukomplisert. Her er hverken triumfalisme eller skråsikkerhet å spore. Benrestene er historiske, men det er en levende Peter og kristen tro han presenterer oss for. Så leder han oss igjennom vår tids utbredte vrangforestillinger om kristendommen og distanserer seg respektfullt fra deler av vår særegne norske pietistiske arv.

Jeg tror allikevel ikke at norske pietister vil føle seg provosert av hans formuleringer, og har et håp om at de tvertimot vil glede seg over forsvaret for troen fra et katolsk ståsted. Det ligger deres eget nærmere enn både de og vi tradisjonelt har villet innrømme, men her tar jeg muligens en liten dissens fra forfatteren.

Lars Roar konkluderer med å skrive om døden og sin egen død. Noe av dette har jeg allerede sitert, men jeg skal gi dere den siste setning med på veien: Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.

Med vår bønn, bedt i dyp takknemlighet, skal vi idag ledsage Lars Roar over den terskelen. Måtte han, den tro tjener, gå inn til sin Herres glede!

 

+ Bernt I. Eidsvig