Der himmelen stiger ned

«Der himmelen stiger ned; St. Hallvard menighet 125 år. St. Hallvard kirke 50 år.»
Oslo, c St. Hallvard menighet, 2016.

 

«Når en menighet feirer et jubileum, rører dette ved mange følelser hos menneskene som sokner til den», skriver menighetsrådsformannen Darko Wakounig i forordet til jubileumsboken.

St. Hallvard Kirke rører ved varme følelser også hos folk som ikke sogner til den. Selv kom jeg for første gang inn i St. Hallvard Kirke i Urtegaten sent i 1950-årene, som ny konvertitt fra Drammen. Jeg hadde lest om Kristin Lavransdatter som møtte Broder Edvin i Hamardomen. «Hvis man tror, kan man henge votten sin på en månestråle», sier broderen til barnet, ifølge Sigrid Undset.

Og i St. Hallvard, ser jeg for første gang en levende ordensbror: Broder Martin, som kneler på bakerste benk i den brune kutten sin. Minnet vekker fortsatt følelser.

Kirkerommet, i Urtegaten som er så fri for urter, var jo en bakgård som det var lagt tak over, «liten , trang og rar som den var» (s. 15 ), men troen og ordenslivet fantes her. – Smaken i Norge var i 1960 allerede renlinjet «scandinavian design», men man måtte bare akseptere, at pynten i katolske kapeller minnet mer om 1890.

Artikkelsamlingen åpner med Knut Ruyters fremstilling av menighetens fødsel. Biskop Fallize ville at katolske barn skulle gå på katolsk skole, og for å få opprettet skolen øst for Akerselva – veien til Sankta Sunniva skole var for lang for små barn – startet han med å grunnlegge en menighet som i utgangspunktet besto av 128 medlemmer.

«Det er skrevet mye om Fallize», sier Knut Ruter, og han blir nevnt både i søster Else-Britt Nilsen O.P.s skildring av St. Elisabeth-søstrenes innsats for skolen og i hjemmesykepleien, og siden i Jan Frederik Anker Solems beskrivelse av opprettelsen av Lunden Kloster, som lå i St. Hallvard menighet til 2013. Her får vi vite at Biskop Fallize var legdominikaner, likesom Monsignore Kjelstrup.

I starten var det St. Elisabeth-søstrene som bar dagen byrde og hete – og trekk og kulde –
i St. Hallvard, leiegården som skulle romme både kapell, skolestue, prestebolig og søster-kommunitet. På et tidspunkt bodde ti søstre på to rom og to kott. Uten lønn bar de det hele også økonomisk. Søster Else-Britt, som er både sosiolog og teolog, hjelper leseren å se hvilken overveldende oppgave de påtok seg.

Knut Ruyters artikkel «Fransiskanere fra den nederlandske ordensprovins i St. Hallvard 1934 – 1998» lar oss møte de mange inntagende personlighetene som har arbeidet i menigheten. Men et gjennomgående tema er, at brødrene ville leve kommunitetsliv, mens biskopene og menigheten ville at de skulle prioritere sognearbeidet. og dette førte til permanent spenning.

Her finner vi også en utmerket innføring i tankegangen som førte til at St. Hallvard Kirke og kloster fra 1966 fikk den utformingen vi kjenner, og likeledes i idealene som førte til Fransiskushjelpen.

Artikkelen beskriver også idealet «pastoralteam», den bydende sogneprest ble erstattet av en gruppe ordenssøstre og prester som skulle administrere sognet i fellesskap.

I urkirken var helgenkåringen spontan, og i vår tid har det kristne folk nærmest utropt p. Ronald Hølscher til helgen. Han favnet alle med kjærlighet, men det grenseløse ble iblant en belastning for kommuniteten. Så Knut Ruyter tillater seg å nyansere litt ved å sitere pater Arno:
« P. Arno, som var omgjengeligheten selv, bemerket en gang tørt at helgener er ok så lenge man slipper å bo i hus med dem.» (s. 68.)

I artikkelen får vi også vite, at pastoralteamet allerede omkring 1990 diskuterte homofilt samliv og kommunion til gjengifte. Så man kunne ønske at boken ble lest av de mange kristne som i dag er trette av uroen i Den Norske Kirke, og nærmer seg vår katolske, fordi de tror at her blir ingenting diskutert …

Knut Ruyter har sans for komiske formuleringer i offisielle skriv, som f.eks. «Kirkekassen får ingen støtte fra vikariatet, men greier seg selv.» En slik kasse ville man gjerne ha! Anmelderen lo ofte høyt under lesningen.

Artikkelen om opprettelsen av Lunden kloster, er også til glede, i det den «som bonus» utførlig beskriver hvordan dominikanerne etablerte seg i Oslo i 1920-årene.

Kloke Anne-Lise Knoff leker naiv, og skriver til Asbjørn Aarnes at hun malte sin versjon av San Damiano-krusifikset under verdensmesterskapet i fotball: «Det var 27 personer og en hane på det… Straks ble englene et fotball-lag – » (s. 125). Mens professor Sven Aage Christoffersen analyserer billedet, og viser hvilket alvor kunstneren har lagt i arbeidet sitt – og hvordan hun gir pater Hølscher æren for idéen… (s. 129).

Generøst tolker lutheraneren Christoffersen et element i Anne-Lise Knoffs billede i sakramentskapellet – en såret bjørn – som uttrykk for «tanken om den katolske kirkes gjenreisning i Norge.» (s. 136). Liv Benedicte Nielsens Frans av Assisi-frise behandles også inngående og får sin fortjente ros.

Terje de Groots bok «Oslos kirkeklokker og ringeskikker gjennom 800 år» fra 2008, er dessverre utsolgt fra forlaget, men i jubileumsboken får vi tre sider om St. Hallvards klokker, – og forklaringen på hvorfor klokkene ikke ringer fra skjærtorsdag til påskenatt.

Sigurd Markussen, som var sogneprest i St. Hallvard 2008-2014, skriver til slutt levende om menigheten og om bygningen etter at fransiskanerne hadde trukket seg tilbake. Kloster-delen ble bygget om til leiligheter, nå i samarbeide med arkitekt Kjell Lund, og med riksantikvaren – som kommer til orde i boken – og med byantikvaren.

1900-tallet skulle idéelt være «legfolkets århundre.» Billedmaterialet i jubileumsboken viser stort sett kvinner og menn i ordensdrakt. På side 155 gjenkjenner man imidlertid noen legfolk i St. Hallvard-guttenes drakt, og et foto av menighetsrådet i 1984 er trykt to ganger! Men man kunne tro at det er prester og nonner, som er «Kirken», slik mange ennå snakker. Heldigvis er legfolket rikt til stede i tekstene. Boken har nyttige registre over geistlighet og menighetsråd.

Billedmaterialet gjør boken vakker, og formgiver Peter Bjerke og fotograf Jiri Havran kan være fornøyde med resultatet. Det er kommet flere bøker om katolsk tro i Norge i det siste – og Norvegia Catholica fra 1942 er trykket opp igjen. Boken om St. Hallvard menighet og Kirke forsvarer så avgjort sin plass blant dem.

Fr. Arne Fjeld, O.P.

«Der himmelen stiger ned; St. Hallvard menighet 125 år . St. Hallvard kirke 50 år.»
Oslo, c St. Hallvard menighet, 2016.