Brødre og søstre,

denne andre søndagen etter feiringen av Kristi oppstandelse avslutter Kirken sin åtte dager lange feiring av Herrens dag. Og den kalles gjerne hvitesøndag, fordi de nydøpte, denne åttende dagen tok av seg de hvite dåpsklærne som de ble døpt i påskenatt.

Som vi vet, oppfyller mange av hendelsene i Det Nye Testamentet profetiene fra Det Gamle. Også dette at den første dag i uken kalles den åttende, fordi den etterfølger skaperverkets syvende dag. På den åttende dagen etter sin jordiske fødsel ble Jesus tatt med og presentert i Templet, – og på den åttende dag trådte Kristus fra graven og inn i det nye skaperverket. Derfor har dåpskapeller og døpefonter tradisjonelt blitt utført åttekantede, – eller oktagonale.

Gjennom sin pasjon i den stille ukes tre hellige dager, fullførte Jesus det Nye Skaperverket, som ble innledet av torsdagens kjærlighetsmåltid, innstiftelsen av nattverds-sakramentet.

Som den første Adam ble fristet, men falt fordi han var ulydig, i en hage øst for Eden, ble også Jesus, den nye Adam fristet, men viste sin lydighet i en hage øst for Jesusalem.

Som Isak ble bundet av sin far Abraham, ble også Kristus bundet og ført frem for ypperstepresten Kaifas. Og han talte profetisk, uten selv å vite det, da han sa: Det er bedre at én mann dør for folket, enn at hele folket går til grunne. Isak bar veden til offerbålet opp på Moria berg. Kristus bar korsets tre opp til korsfestelsen på Golgata.

Jesus kom til jorden og trådte inn i Guds skaperverk, som var det synlige skaperverket. Han levde som et menneske, og døde som et menneske på korset. Alt dette skjedde synlig, i full offentlighet. Men hans guddommelighet ble derimot hele tiden holdt skjult for alle andre enn de få han hadde åpenbart den for. Og fordi Jesus både er Gud og menneske, ble også hans påske både guddommelig og menneskelig, og også både synlig og usynlig. Alle i Jerusalem kunne se hva som skjedde. Men bare Gud kunne se hvorfor det skjedde.

Gud skapte lyset i skaperverket, det synlige skaperverket, på den første dag. I ny-skaperverket som Kristus oppsto til, tente Gud påskelyset på den åttende. Og det er et lys som bare er synlig for oss fordi vi har mottatt den Hellige Ånds gave, og kan se med Troens øyne, – akkurat som det står skrevet: I ditt lys, ser vi lyset.

Med den synssansen vi har mottatt ved den Hellige Ånd, kan vi også greie å se Guds mening med Jesu lidelse, hans pasjon, i påskens mysterium. Og hva forteller dagens Evangelium oss at apostelen  Thomas ville se? Jo, sårmerkene, – altså med andre ord; Jesu Kristi menneskelige lidelse. Men nå lar Jesus ham i stedet få se det som er Guddommelig. En hendelse som også skjedde på «den åttende dag». Thomas så, og Thomas trodde. Derfor kunne han, som vi nettopp hørte, rope sin bekjennelse ut og si:

Min Herre og min Gud!

Apostlene som så og trodde, er det vitnesbyrd den kristne Kirke har blitt bygget på. Som Faderen har sendt meg, slik sender jeg dere, sa Jesus, for han ville at alle verdens land og folk skulle få del i Guds gave. Apostlene grunnla kirker og menigheter over alt hvor de kom, men i virkeligheten var det den Hellige Ånd som gjorde den virkelige jobben. For Guds Kirke her på Jorden er først og fremst et Åndelig byggverk.

Ved denne guddommelige apostoliske sendelse nådde Troen til slutt hit til oss. Men i motsetning til den hellige Thomas, og de andre apostlene, som så og trodde, mottar vi Kristus gjennom Ordet, i hans hellige Evangelium. Og vi kommer til troen uten å ha sett! Altså var det oss Jesus hadde i tankene, da han sa:

Salige er de som kommer til troen uten å se!

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen