Den sårbare 

I natt helsar me verdas Frelsar, han som Jesaja kallar Underfull rådgjevar, Veldig Gud, Evig far og Fredsfyrste. Store ord for eit nyfødd lite barn som ligg forsvarslaus og sårbar i ei krubbe. I natt inviterer Gud oss til å legge forsvaret vårt ned, og ta i mot Herrens Hesed, hans trufaste kjærleik, ein karakteristikk av Gud som me finn gjennom heile Gamle testamentet, og som når sitt fulle mål når Gud openberrar seg for oss som ein av oss.

Dette er Guds måte å seie til oss: Me er på same side! Inkarnasjonen er som om Gud seier: Eg veit ikkje korleis eg på sterkare vis kan sei at eg er med deg, med dykk! Og han viser oss dette ved å dele dét i det menneskelege som me kanskje er aller mest vare på: ved å kome som ein sårbar.

Ordet sårbar seier noko fundamentalt om våre menneskelege kår. Når me viser oss som mest ærlege, som mest avdekte, som mest opne og tillitsfulle, då er me også på det mest sårbare. Då stiller me oss slik til at me faktisk kan verte såra. Difor har dette ordet noko alarmerande ved seg. Ein vaktar seg, og vil ikkje stille seg sårbar i utide. Me er ofte redde for å verte råka av smerte, og ein skal ikkje ha levd lenge før ein erfarer at livet er smertefullt.

Når me så veks til finn me måtar å handtere vårt sårbare indre, slik at me kan verje oss mot dei slag og stikk som kan ramme oss. Og me trur me vert gode på det. Me finn måtar å døyve smerta, ta brodden av, roe nervane. Me bygger opp ein livsstil som gjev komfort, men som også sløvar vårt eigentlege eg. Me vert avhengige av våre vanar utan å spørje kva det spring ut av. Me drikk for mykje, røykjer for mykje, et for mykje, trenar for mykje, er på mobilen kontinuerleg, jobbar og slit oss ut, bekymrar og uroar oss, samanliknar oss og strevar etter perfeksjon og come-il-faut, alt som skapar støy eller tek oss vekk frå den stemma i vårt indre som berre ber om dette eine: Å bli sett. Å bli møtt. Å bli halden. Å få vere seg sjølv.

I alt jag etter oppleving av kontroll og det å omgå smerte finn me også prisen å betale: Når me døyver oss frå mørkret og det smertefulle døyver me samstundes også ljoset i oss. Det legg seg eit slør over vårt tilvere som tonar alt ned, og i det lange løp risikerer me å tære bort livskrafta og gleda. For i det sårbare ligg også det fruktbare, det som gjev liv og kor kjærleik kan vekse.

Jesus viser med heile sitt liv det samanfallande møtet mellom det sårbare og det fruktbare. Frå krubba i Betlehem til Getsemane og Golgata møter Jesus livet med senka guard. Han går ikkje i forsvar, han tyr ikkje til vald eller flukt. Han berre er, med sin person, open og rak, i kvar ein livssituasjon. Sett frå ei side er han urørleg, og mange gonger fell motstandarane hans i kne av hans indre kraft. Men han er ikkje usårleg, og dette er grundig skildra hjå evangelistane. Jesus har medynk med folket, han lækjer driv ut det vonde, han græt for Lasarus, og græt for kvinnene i Jerusalem, og han kjempar sin indre livskamp i Getsemane hage. Dette er prisen for å leve eit liv i openheit, men løna er livskraft og glede, meining og retning, eit autentisk liv med sanne relasjonar til andre menneske, Gud og seg sjølv.

I natt minner Gud oss på vårt kall til å opne opp for vårt sårbare indre, og med Kristus leve transparente og overgjevne liv. Så lat oss i natt la gleda få rom, i barnleg einfald og med opne hjarte. Og lat oss lene oss inn, også mot dei smertefulle erfaringane og såra som treng lækjedom, og våge å femne også dei vanskelege kjenslene i livet.

Gud er komen til oss. Han er med oss. Han forlet oss ikkje, sviktar oss ikkje, heller ikkje når me står makteløse i gråt og smerte, i synd eller i avmakt. Guds Son er teiknet på at Gud tek imot oss som vi er. Så lat oss ære Gud i det høgste. For fred er komen til vår jord.