Gud kaller. Mennesket må lytte. Forstår en at en er kalt, forsøker en å forstå hvilken tjeneste Gud kaller en til. Til sist må mennesket frivillig si ja! En klassisk fortelling om kall i det Gamle Testamente, er episoden hvor lille Samuel sover i den gamle presten Elis hjem. Gutten hører noen rope, og tror det er presten. Det ender med at Eli forstår at det er Herren som taler: «…. og han sa til Samuel. Gå og legg deg. Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal Herre, din tjener hører.» (1 Sam. 3,9). Samuelsbøkene forteller så, at gutten er kalt til å bli Guds profet. Og han svarer Ja til kallet.

Profeten Jeremias forstår at han er kalt av Gud. Men han har ikke lyst: «Men jeg sa: Å min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung.  Da sa Herren til meg: Du skal ikke si du er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå…» (Jer. 1, 6-7). Jeremias forstår at han er kalt, og får beskjed om hva han er kalt til å tale for Gud. Han velger til sist å si ja.

I det Nye Testamente kommer den rike unge mann og spør Kristus: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv»…  Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa: «En ting mangler du. Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige.  Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg.» (Mk. 10, 17, 21).

Den unge mannen forsto altså at han var kalt til evig liv. Han hadde lyst til å følge kallet. Men han var for knyttet til sine eiendeler: «Men han ble nedslått over dette svaret, og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.» (Mk. 10,22).

Forstår man at man er kalt til en spesiell tjeneste, merker man først at man har lyst på oppgaven. Siden blir det klart for en, at en må velge bort verdifulle aspekter av et menneskeliv, et mål av autonomi, egen etterslekt og eiendom, for å bli fri til å tjene. Vil en likevel svare ja, blir neste skritt å lete etter den riktige rammen. Her vil det være nyttig å snakke med en rådgiver, en sjelesørger, en ordenssøster. Denne vil sende kandidaten til forskjellige kommuniteter, for at den unge skal erfare hva som ville svare til hans lyst og evner.

Det klassiske klosterliv etter Benedikts regel ville være et naturlig sted å begynne, hos cistercienserinnene på Tautra eller hos munkene på Munkeby ved Levanger. Abbeden i cistercienser-klosteret Mount Saint Bernard ved Leicester i England er norsk, så et besøk der kan være nyttig.  Kvinner som ønsker seg stillhet til kontemplasjon, vil besøke Karmel i Tromsø.

Føler den unge trang til å dele Evangeliet med andre – være apostel – vil han kanskje besøke biskop Bernts Klosterneuburg nær Wien.  – «Korherrene»  – De kalles virkelig «herrer» –  tjener i sogn omkring Wien.

Oslo Katolske Bispedømme har St. Eysteins Presteseminar.  Der utdannes «sekular-prester», som har privat eiendom, men som normalt lever i sølibat.

Dominikanerordenen
Franciscanerne og dominikanerne er tigger-ordener – uten jord-eiendommer – begge stiftet i 1215/16. De kombinerer klassisk klosterliv, med de tre løftene fattigdom, kyskhet og lydighet, stille deler og tider i klosteret, kontemplasjon og korbønn, med utadrettet virksomhet: å forkynne evangeliet verden over.

Ordenen har mottoet «Veritas» – Sannhet – , og også «Contemplata aliis tradere»: dele med andre gjenstanden for vår betraktning, nemlig Gud og Hans Ord. Franciscanerne i Norge tilhører to polske provinser, mens dominikanerne tilhører Provinsen France, med valgt «provinisial-prior» i Paris.

Dominikanerne i de nordiske land utgjør vikariatet «Dacia». Dacia (latin for Danmark) med en smule selvstyre.

Undres man på om man er kalt til dominikanerordenen, tar man kontakt med den ansvarlige for mottagelsen, i øyeblikket prioren.  Men det er viktig at man snakker med alle brødrene i Oslo. De skal sammen presentere kandidaten for novisemesteren, ved avstemning. Spørrende unge leier ofte et rom i Neuberggaten 15 i noen måneder, for å bli bedre kjent. F. Haavar Simon Nilsen sitter i en «Groupe d`accueil des candidats à la vie dominicaine» på provins-nivå. En liten snuble-sten: provinsen forlanger at kandidatene ikke har gjeld! Brødrene i Oslo forsøker å hjelpe til å rydde den vanskeligheten av veien. Novisiatet varer i ett år, og finner sted i Strasbourg. Fransk er språket!  Der lærer man å be på mange vis, og studerer Ordenens lovgivning og sedvaner. Og man prøver seg på å bo i hus med brødre som man ikke selv har valgt.

Ønsker man å fortsette, beslutter kommuniteten i Strasbourg om man skal få avlegge løfter for tre år.  Deretter kan man avlegge «evige løfter» – definitivt engasjement. Studiene finner sted i Freiburg i Sveits de tre første årene – bibelkunnskap og filosofi – og siden i Lyon – teologi. Nordiske studenter studerer gjerne et par av disse årene i Oxford – på engelsk. Siden studiene varer så lenge, blir de fleste diakonviet og presteviet før de er helt ferdige. Fra første stund har brødrene også utadrettet virksomhet, i student-miljø, i fengsel, på suppekjøkken for trengende, e.l.

Er man ikke mann
men har kall til dominikanerordenen, er Oslo rik på muligheter. Apostoliske søstre kom fra Paris i 1920-årene, og grunnla Katarinahjemmet, et pensjonat for unge piker. Søstrene lever klosterliv, og har utadrettet virksomhet.  De har stillinger i Oslo Katolske Bispedømme – informasjonstjenesten, tribunalet, liturgikommisjonen.  De underviser på Menighetsfakultetet og Høgskolen i Oslo. En søster var leder i «Norges Kristne Råd.» Novisemester er for tiden priorinnen. Søstrene samarbeider med brødrene om undervisning og foredragsvirksomhet, og viser dem stor gjestfrihet. Lunden Kloster ble opprettet fra Lourdes i 1950-årene, søstrene er «nonner» i egentlig forstand.  De lever et kontemplativt liv i klausur – innelukket. Men verdens «distraksjoner» når dem, i det deres venner kommer med sine bønne-emner og problemer, mens søstrenes stemmer høres i media. Lunden har en stor have, så de får nok frisk luft og mosjon.

Legdominikanerne
Legdominikanerene er fullverdige medlemmer av Ordenen, avlegger bindende løfter, men forblir legfolk. De utgjør en fraternitet og styrer seg selv etter en regel. Mange av dem påtar seg oppgaver til støtte for brødrene.

Tre prester i Norden – en norsk, en dansk og en svensk – er medlemmer av en «Fraternité sacerdotale» med sete i Frankrike.

«Jesus snudde seg og så at de fulgte etter ham, og han sa: Hva leter dere etter? De svarte, Rabbi, hvor bor du? Rabbi betyr lærer. Kom og se! sa Jesus» (Johannes 1, 38-39a).

– Kom og se!

 
 

f.  Arne Dominique