Kall til ordens- og klosterliv? Det er en spørsmålstilling som ikke reises så altfor ofte. Prestekall kan vi høre om, det er liksom noe litt nærmere.

Men det er et spørsmål som den katolske kirke, også lokalt, alltid må holde levende. Fordi ordens- og klosterkallet er en naturlig og nødvendig del av kirkens liv. Jesus levde selv i sølibat, flere av apostlene gjorde det samme; allerede i Det nye testamentet ser vi omtalt ”jomfruer” (unge kvinner) og ”enker” som på en spesiell måte innviet sitt liv til bønn og til tjenste (1 Kor 7, 32ff; 1 tim 5,5ff). Og tenk på en skikkelse som døperen Johannes; en asket som levde tilbaktrukket i Judas ørken, og som derfor kunne stå fram som en stor forkynner for folket (Mark 1, 4-7). Han var en slags oppfølger av en lignende skikkelse i Det gamle testamentet: profeten Elia – som også levde perioder i ørkenen hvor ravnene brakte ham mat og hvor han ved inngangen til sin eneboergrotte en gang fikk høre Guds stemme som ”en stille susen” (1 Kong 17 og 18). Både Johannes og Elia blir regnet som forbilde for munkene.

Denne livsformen fikk skikkelig tak utover 2-300-tallet og spredte seg i hele den kristne verden, både i øst og i vest, både som eneboerliv og som fellesliv. I øst er det Basilios den stores regel som dominerer og i vest er det Benedikt av Nursia og hans klosterregel som har hatt mest å si. I vestkirken har det også vokst fram stadig ulike former for ordensliv, som tiggerordnenes livsform (f eks dominikanere, fransiskanere og karmelitter), presteordner (som agustinerkorherrer og andre kannikordner, med Augustins regel i bunnen – eller som jesuittene) helt fram til de utallige aktive kongregasjoner for sosialt, kateketisk og apostolisk arbeid.

Kirken trenger selvsagt ordenslivet både for sitt indre, kontemplative liv og for sin sendelse til verden med evangeliet. Men kanskje skulle vi også våge å se dette kallet ut fra vårt eget personlige og menneskelige perspektiv? Prestekallet er først og fremst kirkens kall, et ”ytre kall”. I oldkirken vegret en seg ofte for å ta imot en slik tjeneste; den var forbundet med mange bekymringer og stort ansvar både for tiden og evigheten. Ordens- og klosterkallet derimot er helt og fullt et personlig kall. Det er en måte å virkeliggjøre det felles kristne kallet på som vi alle har mottatt i dåpen. De tradisjonelle klosterløftene (fattigdom, lydighet og sølibat, og evt stabilitet på ett sted for en del ordner) er en personlig vei, anerkjent av kirken; for å søke hellighet, for å søke Gud, for å leve et radikalt liv som Kristi disippel. Også ordner som vier seg til å forkynne, som dominikanerene, vier seg først til en måte å leve på – fordi evangeliet skal forkynnes, ikke bare med ord, men ved hele vårt liv.

Gjennom denne livsformen viser en ordensbror- eller søster at kirken tar på alvor Jesu forkynnelse av Guds rike. Det er et rike som finnes midt i denne verden, men samtidig peker det utover historien og fram til oppstandelsen og det evige liv når Jesus kommer igjen. I denne verden må vi ”kjøpe og selge, ta til ekte og gi til ekte” (Luk 17, 26-29), kort sagt leve et vanlig menneskelig og sosialt liv. Derfor er også ekteskapet et sakrament og et stort kristent kall(Efes 5, 32-33)! Men noen skal også ”ta risken” på Jesu ord om å kvitte seg med personlig eiendom og frita seg for familieliv og ekteskap – og på denne måten være et tegn på den kommende verden, på Guds evige rike (Matt 19, 10ff; Mark 12, 24ff). Uten denne livsformen og dette tegnet, vil kirken og det kristen livet mye lettere bli ”tungt i sessen” og alt for sterkt bundet til denne verden. Kristendommens ”eskatologiske” karakter blir svekket!

Jeg tror at også samfunnet og kulturen som helhet trenger dette tegnet. At noe vier seg til sølibatet og et enklere liv, kan være en oppmuntring til mennesker som av ulike grunner lever som enslige. Det blir trykkende og ensidig dersom de lykkelige, borgerlige kjernefamiliene med søte ektepar og enda søtere barn blir det eneste livsformen i et samfunn. Familieliv, ekteskap, handel og vandel – alt er skapt og villet av Gud, men i evangeliet ligger det også en radikalitet som av og til bryter det altfor trauste mønsteret. Samfunnet trenger noen som er litt ”sprøe”, som satser på noe som ikke alltid virker så ”fornuftig” og ”nyttig”. Det kan gjelde kunstnere, idrettsfolk og andre ”ekstremister”, slike som passer best til satse 100 % og være litt ensidige. Og det gjelder de som avlegger sine klosterløfter. Det må være plass til disse – også fordi det sier noe om menneskets trang til frihet og til hengivelse. Et samfunn uten denne muligheten blir veldig etablert og A4.

Så ordens- og klosterfolket trengs som et slags Guds ”bohemer” og ”blitzere”, mener jeg. En liten ”piercing” i kirkens tunge øreflipper. Og kanskje et lite smykke for Gud..
Noe å tenke på?

Legg igjen en kommentar