Brødre og søstre;
i denne høyhellige natt lyder nok en gang det samme gledesbudskapet i alle land og på alle språk; –Kristus er oppstanden fra de døde!
For i denne forvandlingens og forandringens natt, forvandles døden til liv, mørket til lys, og sorgen til glede, fordi håpløsheten blir erstattet med håp. Dette har de kristne samlet seg rundt et brennende Påskelys for å feire med lovsanger og lesninger helt siden apostlenes dager.
Jesus visste naturligvis hvilke prøvelser hans Kirke på Jorden ville bli utsatt for. Og den tiden vi nå er inne i, er utvilsomt en slik prøvelse. Derfor sendte Jesus også sin forsikring med apostlene, hvor han sier: Der hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem. Spesielt trøstefulle ord for oss alle denne påsken, når mange har lengtet lenge etter sakramentet og liturgien i Kirken, men stengte dører fremdeles hindrer oss i å samles til felles bønn slik som vi pleier.
Derfor er det, spesielt i den liturgiske tiden Kirken feirer nå, viktig for oss å ikke glemme at Kristus er hodet på sin Kirke, og vi er lemmene, som er sammen med ham og sammen med hverandre, uansett hvor og hvordan vi er tvunget til å feire påske i år. Og selv om utfordringene i «de ytre forhold» ikke er noen ny erfaring for kirkens trofaste lemmer gjennom tidene, opplever vi kanskje utfordringen på en særlig universell og solidarisk måte i år, siden alle Jordens land og folk er berørt.
Kirkefedrene kalte oppstandelsens dag den åttende dagen, fordi den kommer etter sabbaten som er den syvende. Men den er selvsagt også den første dag. Den er den første dagen i nyskaper-verket, den dagen Guds skaperverk endelig kunne bli fullendt, fordi det kunne fullendes i den oppstandne Kristus.
Når vi leser evangelistenes beretninger om Jesu’ liv og oppstandelse, er det ikke til å komme fra at de spriker litt i ulike retninger. Men når det gjelder det de forteller om at det var kvinnene som var de første vitnene til Herrens oppstandelse, er alle fire fullstendig samstemte.
Ja, de kvinnene som kom og fant den tomme graven, var de samme som sto trofast og sørgende ved ved korsets fot sammen med jomfru Maria og disippelen Johannes.
I en tid og i et samfunn hvor kvinners ord ikke engang ble holdt for å være troverdig, kan vi undre oss over hvorfor dette som er Troens kjernemysterium, og i seg selv helt utrolig, først ble formidlet til, og forkynt av, nettopp kvinner. Kanskje har evangelistene følt problemet også, for alle er svært opptatt av å tydelig fremheve at kvinnene helt umiddelbart bragte budskapet til apostlene, så det ble bekreftet av dem.
Ikke desto mindre er de akkurat like påpasselige med å fremheve at det var kvinnene som først mottok, og først frembar, det opprinnelige budskapet. Derfor må vi gå ut fra, – i allefall er det svært sansynelig, at denne spesielle og historiske kjennsgjerningen har en dypere mening. En annen ting som kan virke underlig, er at engelen ga kvinnene beskjed om å sende apostlene avsted til Galilea, dit Jesus alt var gått i forveien.
Og hvorfor til Galilea? Hvorfor kunne ikke også apostlene se Jesus oppstanden i Jerusalem? Vel, selv om det bare blir spekulasjoner, er det ikke til å komme fra at det var i Galilea Jesus ble unnfanget og født. I Galilea han tok til med sitt misjonerende virke, og derfor også i Galilea at apostlene fikk og mottok sitt kall, og siden fulgte Jesus på hans vei.
I Jerusalem hadde de, i motsetning til kvinnene, sviktet Jesus da de så hva som var i ferd med å skje. Ja, mennene sviktet Jesus da de innså at alt håp var ute, men det gjorde ikke kvinnene! De fulgte trofast med ham like til korsets fot, hvor de så ble værende helt til enden. Og ikke nok med det, men kvinnene fortsatte også å være trofaste etter at alt håp var ute. For alt før det grydde av dag, gikk de til graven for å fortsatt være Herren nær.
Kanskje var det for å gi apostlene en ny start i den nye tid, at de ble bedt om å dra til Galilea for å møte Jesus der. For på den måten vendte de tilbake til begynnelsen igjen, og fikk en ny sjanse til å unnfange troen på Herrens oppstandelse.
Er det slik det henger sammen, i dette som er hinsides både fornuft og forstand, så er det åpenbart trofastheten som er Guds kriterium når han velger ut sine vitner. Og trofasthet er også grunnen til at vi hele tiden, om og om igjen, feirer dette mysteriet uten å la oss stanse av noe. Jesu Kristi Kirke på Jorden vil fortsette å være Kirke uansett hva, fordi han er oppstanden, og lever her midt i blant oss uansett alle ytre forhold.
Det var Jomfu Marias trofasthet i troen som ga henne mot til å si ja da engelen kom til henne, så hun kunne unnfange Frelseren, og føde ham inn i historien. Og på denne åttende dagen er det Maria Magdalena og de andre kvinnene som ved sin trofasthet i tro tar imot engelens budskap om oppstandelsen, så troen på Frelserens seier over døden kan fødes i verden gennom apostlene.
Apostlene bevarte troen, og ga den videre til oss. Derfor kan vi nå i natt, til tross for adskillelse, men takket være trofasthet, likevel feire påskens glade budskap sammen, og som Kirke, selv om vi må gjøre det fra det Galilea der hvor hver og en av oss er nødt til å befinne seg.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen