Pinsedag 2020 År A
Brødre og søstre, det har ikke vært lett å følge kirkens liturgiske syklus slik vi pleier dette året. Men nå kan vi endelig, om enn fortsatt på en begrenset måte, feire pinsen sammen. Og fordi Kirken nå har feiret påske i femti dager, kalles dagen i dag pinse eller pentekosté, fordi det betyr «den femtiende dag».


Akkurat denne femtiende og siste dagen i påsketiden er det vi feirer det den store fresken vår illustrerer, nemlig at den Hellige Ånd utøser sine ildtunger over apostlenes hoder, og Kristi frelsesverk blir fullbragt.


Den første pinsedagen falt sammen med den jødiske ukefesten SJAVûOT, som var til minne om den gang Gud gav Israel loven på Sinai. Tradisjonen sier at loven ble forkynt på alle språk og til alle folk, men at bare Israel tok den imot og gjorde den til sin. Og denne første pinsedagen, får, – som vi hørte i dagens første lesning, folk fra alle verdens land og nasjoner høre forkynnelsen av Guds storverk på sitt eget språk. En klar parallell til det som skjedde den gangen Israel mottok loven på Sinai.


Men det som ikke skjedde på Sinai, skjer nå i Jerusalem. Nå blir Evangeliet om frelsen i Kristus Jesus forstått og mottatt av alle folkeslag, for som vi hørte, var der både elamitter og medeere, partere og arabere, kretere og egyptere, foruten folk fra Libya, Asia og Mesopotamia, og alle tok de imot Evangeliet fordi det ble forkynt på deres eget språk.


Lukas binder hendelsen opp til en annen fortelling, som de fleste kjenner til; nemlig historien om Babels tårn. For på samme måte som menneskene den gang ble splittet opp i mange ulike språk, så den ene ikke forsto hva den andre sa, blir nå alle verdens ulike språk og nasjoner forenet i den ene og samme bekjennelsen til frelsen i Jesus Kristus som forkynnes i Evangeliet.
På denne femtiende og siste dagen blir Kirken, – det nye Israel, født på jorden. Idét Ånden utgytte sine ildtunger over disiplenes hoder, ble de til Guds tempel og Jesu Kristi Kirke på jorden. Derfor kalles pinsen gjerne Kirkens fødselsdag.


Og i sitt hellige tempel utvirker Guds Ånd sin kraft for å lege de sår og splittelser menneskene påfører hverandre, for at vi på underfullt vis skal bli gjenforent! Gjenforent med hverandre, og gjenforent med Gud. Akkurat det vi ber om når vi synger; ”Kom Hellig Ånd med skapermakt, opprett hva synd har ødelagt!”


Nå gir ikke Gud sitt folk en ny lov på steintavler, han gir det sin Hellige Ånd. Fra nå av erstatter Ånden Loven, og Gud oppfyller det løftet han ga ved profetene, som sier: «Jeg skal ta stenhjertet ut av kroppen deres, og gi dere et kjøtthjerte i stedet» Noe Thomas Aquinas bekrefter, og sier: ”Den nye lov er den Hellige Ånd som er utgytt i våre hjerter.”


«Sannhetens Ånd skal føre dere frem til hele sannheten», sa Jesus til disiplene rett før han gikk til sin Far. Derfor har Den hellige Ånd sin bolig i Kirken, hvor den gjør Kirkens hellige sakramenter til noe mye mer enn bare ytre synlige handlinger. For gjennom sine sakramenter gir Kirken oss en dypere innsikt i sannheten.


Men Guds Kirke har to ulike sider. Ene består av organisasjons-apparatet; bygninger og alt vi kan se og registrere. Dette er Kirkens menneskelige side, somer ikke er gjenstand for tro, men viten og bekreftelse.


Den andre er Kirkens usynlige side, som er gjenstand for tro, men ikke viten. På samme måte som vi tror at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske i en og samme person, tror vi også at Kirken, Kristi mystiske legeme, også er både menneskelig og guddommelig. Og Kirkens guddommelige liv er Guds hellige Ånd.


Derfor kan den ene siden av Kirkens liv ha de samme svakheter og feil som andre menneskelige organisasjoner. Mens den siden som virkelig gjør Kirken til Kirke, den dype og egentlige siden, verken kan analyseres eller regnes ut med vitenskapelige målinger av sosiologer og politikere.
Det er Ånden som leder Kirken frem mot sannheten, mens den nærer og bevarer den i troen, og formidler Herrens frelse! Men Kirken har likevel ikke noe monopol verken på Ånden eller sannheten! Begge bor i Kirken, så absolutt, men Ånden blåser dit den vil.


«Ingen kan si; Jesus Kristus er Herre, uten ved Den Hellige Ånd», hørte vi Paulus si i dagens annen lesning. Det er Jesus Kristus den hellige Skrift vitner om, og Skriften er inspirert av Guds Ånd. Jesus Kristus er sannheten, og lærer vi oss å grunne over Skriften i den Hellige Ånd, kan vi litt etter litt trenge stadig dypere inn i dens store mysterier. Og akkurat på samme måte er det også med vårt eget liv. Når vi lever i og av den Hellige Ånd, får vi hele tiden større og dypere innsikt i hva det vil si å være et sant menneske! Da lærer vi nemlig ham bedre å kjenne som selv er det sanne Mennesket, han som selv er Sannheten.


Jesus, som lovet å ikke etterlate oss farløse, holdt det han lovet ved å sende oss Talsmannen, Den Hellige Ånd. Ånden er hos oss, den er iblant oss, og den er i oss. Derfor har den bønnen Jesus bad kvelden før han gikk til sin lidelse gått i oppfyllelse, hvor det heter:


«Jeg har latt dem lære ditt navn å kjenne, og jeg skal gjøre det igjen, så den kjærlighet du har hatt til meg, også kan være i dem, og jeg selv i dem.»