Lesninger 1. søndag i advent år C >>
Brødre og søstre,
når vi i dag feirer den første søndagen i advent, er det egentlig nyttår vi feirer! For akkurat denne søndagen feirer Kirken nyttårsdagen i sitt liturgiske liv! Forrige søndag ble kirkeårets liturgiske syklus både avsluttet og oppfylt med feiringen av Kristi kongefest, da Alpha og Omega, begynnelsen og enden, kunne møtes i en sluttet sirkel. Og i og med at vi denne søndagen starter en helt ny syklus, kan det kanskje virke litt underlig at dagens tekster bare fortsetter å handle til om den samme gamle endetids-tematikken med sine gjærtegn og advarsler, når vi nå står i startgropen til noe helt nytt.
Da må vi huske at det budskapet vi mottar fra vår tros hellige skrift, ikke alltid er like enkelt å begripe, fordi boksamlingen Bibelen består av ble ned-skrevet for flere tusen år siden, og avspeiler derfor helt andre kulturelle, religiøse og politiske forhold enn de som råder i dag. Guds ord talt inn i en annen tid, er noe ganske annet enn Guds Ord talt direkte til oss nå i vår egen. Derfor skal vi vokte oss vel for å bruke Bibelen som oppslagsverk eller fasit, når vi søker etter svarene som kan løse gåten i vårt eget, eller andres, liv.
« … jærtegn skal komme i sol og måne, himmelkrefter skal gå av lage, og folk skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne…», hører vi i dag, og dette er ikke som vi kanskje skulle tro; – en nyhets-sending fra BBC, med metrologiske varsler om tropestormer og sykloner i de Asiatiske farvann.
De første kristne levde daglig i forventningen om tidenes ende og Jesu gjenkomst. I 1. Tessalonikerbrev, som er et av de eldste kristne skrifter, stiller menigheten Paulus følgende spørsmål: «Hva skjer med dem som dør før Jesus kommer tilbake?» Etter hvert måtte også de første kristne avfinne seg med at dette drøyde lenger enn forventet, og apostelen Peter så seg til og med nødt til å ta denne forsinkelsen i forsvar, og sa: «For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag. Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, slik som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, han vil at alle skal nå frem til omvendelse.»
Men etter som tiden gikk og Jesus ikke kom tilbake, måtte Kirken belage seg på å leve i verden, og den har innrettet seg etter de til enhver tid rådende samfunns-forhold. Den har måttet ta stilling til bruken av denne verdens goder, og tilpasse seg de ulike situasjoner hvor den selv ble til en maktfaktor i samfunnslivet, og har derfor stadig måttet vurdere sitt forhold til statsmaktene.
Likevel har Kirken greid å beholde sin apokalyptiske karakter, fordi både Jesu’ og apostlenes vedvarende forkynnelse tvinger den til å bekrefte tingenes forgjengelighet i evighetens perspektiv. Bare i helt spesielle situasjoner, og da med fare for å miste sin evangeliske saft og kraft, har Kirken fungert som fundament for det bestående.
At Jesus oppfattet seg som Israels lenge lovede Messias, visertydelig hans messianske inntog i Jerusalem på palmesøndag, men han bruker også uttrykket Menneske-sønnen når han taler om seg selv. For mens Messias-skikkelsen bare er knyttet til Israels løfte om forløsning, er Menneske- sønnen universell, og tilbes av alle jordens folkeslag. Når Jesus sier Menneske-sønn, mener han faktisk Menneskets sønn, eller; menneskeheten i én og samme person, som samtidig er Guds sønn. I og med Guds Sønns inkarnasjon, blir Gud og menneskeheten knyttet sammen i et uoppløselig fellesskap, – et samfunn! Og det er dette Jesus mener når vi i dag hører ham si: «Og de skal se Menneske-sønnen komme i skyen med kraft og mye herlighet.»
I kontrast til menneskenes angst over verdens, og sivilisasjonenes skjebne, sier han: «Når alt dette begynner å skje, rett da ryggen og løft hodet, for deres forløsning er nær.» Det samme budskapet som dagens evangelium konkluderer med: «Våk og be, hver tid og stund, for å få kraft til å slippe trygt igjennom alt det som skal hende, og møte Menneskesønnen ansikt til ansikt.» Han, som både er Menneskets sønn og Guds Sønn, er den store brobygger som i sin egen person forener menneskeheten med Gud. Og fordi vi er forenet med ham både ved vår menneskelighet, og ved sakramentenes guddommelige nåde i troen, får vi muligheten til å delta i hans hellige og ypperste-prestelige tjeneste i Kirkens liturgi.
Derfor har Kristen-menneskets holdning alltid vært å stå oppreist for å møte sin Frelser ansikt til ansikt! Ikke krypende i støvet, skjelvende av angst og fortvilelse over Guds endelige inngripen i historien. Dette er også grunnen til Jesu’ stadige advarsler, for at troen vår ikke skal ha blitt sløv og kald når denne Dagen endelig kommer, -for kanskje kommer den like overraskende på oss som en tyv om natten. Og Dagen vil komme til hver og en av oss individuelt, slik den kommer til alle de utallige generasjonene kristne som har levd før oss. Det er derfor det er så viktig at Kirkens felles kollektive holdning også er vår alles holdning, – nemlig å hele tiden bestrebe oss på å etterleve Jesu innstendige ord til oss, som vi hører i dag: «Våk og be! Hver tid og stund!»
Og med «be» mener Jesus den bønnen han selv lærte oss, hvor vi ber: «Komme ditt rike!» – for det er en bønn med dobbelt mening! Når vi ber; «komme ditt rike» ber vi om Guds rikes komme både for oss og i oss. Vi ber om at fredens og forsoningens, – rettferdighetens, tilgivelsens og ikke minst kjærlighetens rike må komme og ta bolig i oss, og bli levende og nærværende i vår ånd og i vår sjel. Som Herren sier selv: «Guds rike er inne i dere.» Men før dette kan skje, må all egoisme, smålighet, hat og materialisme forsvinne fra vårt sjeledyp! Først da kan Guds rike komme, til oss og i oss, fullt og helt, og fylle oss med Hellig Ånd.
Da kan Gud gjenopprette sin Edens have i oss, slik Origines så vakkert sier: «La oss gjøre ende på de jordiske lemmer, og bære Åndens frukter, slik at Herren kan vandre rundt i oss som i en åndelig have.» Da kan vi, når Dagen endelig kommer, møte Menneske-sønnen og Gudesønnen ansikt til ansikt, med rett rygg og løftet hode!