33. Søndag i det alminnelige kirkeår, År C, Luk 21,5-19
 
 
I november måned inviterer kirken oss til å reflektere over døden. For den troende er refleksjonen over døden ikke noe morbid eller makaber, tvert imot. Kjernen i det kristne budskap er at døden er overgangen til livet.

I stor grad er døden fortrengt i vår tid. Men det var ikke sånn før i tiden. Jeg husker for eksempel da jeg som liten mange ganger deltok i likvake. Det var åpent hus hele dagen og natten etter dødsfallet. I løpet av den tiden var det en jevn strøm av naboer og bekjente som møtte opp. Liket lå hjemme i vedkommendes seng, ikke i kisten. De besøkende samlet seg rundt sengen og ba en stund. Så trakk de seg tilbake og kondolerte de etterlatte.

Det er helt forståelig at vi blir sint på Gud. Kjære brødre og søstre, det må vi ikke ha dårlig samvittighet for. Til og med Jesus ble sint på Gud.

Det er først når vi har lært å leve i vennskap med døden at vårt liv i denne verden blir så mye rikere, synes jeg. Hvis det skulle skje at Gud plutselig kaller en av våre nærmeste fra denne verden kan det vekke i oss noen uønskede følelser – kanskje sinne, benektelse, skyld eller maktesløshet. Det er helt forståelig at vi blir sint på Gud. Kjære brødre og søstre, det må vi ikke ha dårlig samvittighet for. Til og med Jesus ble sint på Gud. Da han hang hjelpeløs på korset ropte han ut i fortvilelse: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Men vår tro forteller oss at Gud aldri, aldri, forlater oss.

Når jeg har akseptert at jeg en gang kommer til å dø er jeg ikke lenger like redd for å miste noe eller å mislykkes. Har jeg en gang godtatt det faktum at det kommer en dag da jeg må forlate alt, da gjør det ikke så mye lenger om noe blir tatt fra meg. Tanken på døden hjelper meg til å relativisere det jeg opplever i dette livet. Det som forgår er ikke lenger så livsviktig. Bare det som består har betydning. Når vi opplever at tiden er begrenset, da lærer vi å sette pris på det hver eneste dag. Vi lærer å sette pris på mennesker rundt oss som vi ellers ville ha tatt for gitt.

Vi har alle del i det som kalles de helliges samfunn. Det vil si at i Jesus Kristus er alle troende forenet – på jorden, i himmelen og i skjærsilden. Vi ber for våre avdøde og de ber for oss. Døden tar oss ut av tiden. Vi står i et samtidig fellesskap med dem som har gått foran oss og er hos Gud. Når vi feirer messen, feirer vi den sammen med dem. Vi ber aldri alene. Vi bæres av bønner fra de troende til alle tider. De helliges forbønn er til uvurderlig hjelp for oss som ennå vandrer her på jorden. Også når vi ber for våre avdøde, styrker det dem i deres forbønn for oss. Sammen utgjør vi Guds Kirke.

Ofte stilles spørsmålet: Må vi egentlig tro på helvete? Helvete er noe så forferdelig at vi reagerer spontant: «Men det kan jo ikke være sant!» Allikevel kan vi ikke uten videre hoppe over alle bibeltekstene der Jesus taler om en evig fortapelse. Å avskaffe helvete er å avskaffe vår frihet. Vi står fri til å si nei til Gud. Når Jesus taler om muligheten for å gå fortapt, gjør han det ikke fordi det kommer til å skje. Jeg mener at han gjør det for at det aldri skal skje.

Den Hellige Thomas Aquinas fremhever at vi har lov til å håpe på alle menneskers frelse – og at vi må la dette håpet gjennomsyre alle våre bønner. Kirken har aldri erklært at noen er fordømt. Ikke en gang om Judas har Kirken sagt at han er evig fortapt. I messens eukaristiske bønn ber presten for alle de døde. Ville Kirken våge å be slik hvis det ikke fantes noe håp om å bli bønnhørt?

Det evige liv i Gud er en del av det store troens mysterium, som overgår all fatteevne og alle våre forestillinger. Vi tror på de dødes legemlige oppstandelse. Akkurat hvordan det oppstandne liv leves vet vi ikke – men det er et liv i Guds fullkomne kjærlighet.

Vårt nye og evige liv begynte allerede da vi ble døpt. Dette er det håp vi lever ved gjennom Jesu Kristi nåde. Fremtiden er i virkeligheten allerede nåtid. Vi lever både dette livet og det som skal komme. Vår legemlige død er porten inn til det udødelige liv som vi på mystisk måte bærer i oss også her på jorden.

Vår reise her på jorden handler om å åpne oss mer og mer for det livet der vi en dag skal slå ut i full blomst i oppstandelsen. Derfor, med nytt håp og fornyet tro, ser vi frem mot det evige liv som Gud har beredt for oss.

Helt til slutt vil jeg gjerne sitere en bønn skrevet av den engelske dominikaneren Bede Jarrett:

«Livet er evig og døden er bare en synsrand og synsranden kun en grense for det vi kan se.
Løft oss derfor opp, du Guds Sønn, så vi kan se lenger.
Rens vårt blikk så vi kan se klarere.
Dra oss tettere til deg, så vi kommer nærmere våre kjære som allerede er hos deg.
Og mens du bereder en bolig for oss, gjør oss samtidig rede til gleden der!
For der du er, skal også vi være, i all evighet»

Amen.

Pater Joseph Mulvin OP, St. Dominikus kloster