Hvis noen stiller oss spørsmål om hva som er Kirkens første og aller viktigste oppgave, – vet vi da egentlig hva vi skal svare, for å svare riktig? Er det forvaltningen av sakramentene? Er det å ta hånd om de nødlidende og fattige? Eller er det å forsvare menneskeverdet? Vel, overraskende nok kanskje, så er faktisk ingen av disse svarene Kirkens fremste oppgave. Vi kan selvfølgelig ikke si at svarene er gale heller, de er bare ikke fullt ut optimale svar på spørsmålet.
Det som er Kirkens første og største oppgave, og som er selve grunnlaget for hele Kirkens eksistens, er å forkynne evangeliet om Guds rike! Dét er det aller siste Jesus ba sine disipler om å gjøre før han steg opp til Faderen igjen, da han sa: «Gå ut og forkynn Evangeliet over hele verden, til hver og en av dem som Gud har skapt!» Det var dette oppdraget Jesus ga sine apostler, og det er dette oppdraget Kirken siden har vært bygget på i over 2000 år!
Også konsilfedrene i det 2. vatikankonsil understreker at; rigtignok skal Kirkens prester både feire messen, høre skriftemål, og en rekke andre viktige ting, men deres aller fremste oppgave, er å forkynne Evangeliet. Men dette er ikke et oppdrag bare for den hierarkiske Kirken, eller en oppgave reservert for enkelte av kirkens menn og kvinner i spesielle grupper. Nei, dette oppdraget har alle Kirkens lemmer mottatt i dåpen! Vi døpes inn i den apostoliske Kirke, og det kalles den fordi troen vi har mottatt fra Jesu Kristi apostler er en apostolisk tro. Og apostolisk betyr utsendt, derfor er hele Kirken, alle Kirkens døpte lemmer, apostoliske og utsendt.
Og fordi forkynnelsen av Evangeliet er Kirkens aller fremste oppgave, bruker Jesus såpas sterke ord og uttrykk som dem vi hører ham bruke i dagens Evangelium. Han legger vekt på at det er forkynnelsen som har førsteprioritet, og sier til mannen som ber om lov til å begrave sin far, før han kommer for å følge med Jesus og hans disipler; «La de døde begrave sine døde, men gå du ut og forkynn Guds rike!»
Og det samme ligger selvsagt også til grunn når den andre som så gjerne vil slå følge med Menneskesønnen, han som ikke engang har noe å lene sitt hodet mot, – får et krast svar, når han ber om lov til først å ta farvel med sine kjære der hjemme. Uten noen form for kompromiss sier Jesus; «Ingen som først legger hånden på plogen og siden ser seg tilbake, er skikket for Guds rike!»
Det er nok ikke hans ramme alvor at vi skal bryte det fjerde bud, hvor det heter at vi skal hedre vår far og vår mor, eller kjærlighetsbudet, det første og største av alle budene, for å kunne følge ham, og vie oss til forkynnelsen av Gudsriket.
Men, selv om Jesus ikke mener det bokstavelig, – like lite som han mener at apostlene skal hugge av seg hender eller føtter om de skulle føre dem til fall, bør vi kanskje ofre en tanke på hva Guds rike egentlig er. Og det, brødre og søstre, er omtrent alt det denne verden ikke er! For Jesus sier det selv, når han står for Pilatus og blir dømt: «Mitt rike er ikke av denne verden!» Og alt det Jesus sa og gjorde, vitner om at han ville forberede oss på å forandre alle de tradisjonelle og menneskeskapte tingene som denne verden er så full av. All kategorisering og sosial stigmatisering, all urettferdighet både i samfunnet og i institusjonene, – politiske som religiøse. Diskriminering, kjønnsroller, misbruk av makt og relasjoner. For til tross for at vi alle har fått tildelt ulike nådegaver, eller karismer, er forkynnelsen av Evangeliet den ene og den samme oppgaven for alle. Hvert eneste av alle døpte mennesker har mottatt den samme del i Jesu Kristi sendelse til verden, og blitt forkynnere av Evangeliet om Guds rike!
Noen lever imidlertid i oppfatningen av at Kirken bare er en serviceinstitusjon, som skal betjene dem og alltid være til tilgjengelig, og stå til disposisjon når de trenger det. Og når de sier Kirken, regner de ikke med seg selv, bare de andre. Dette har nok å gjøre med den hierarkiske strukturen som råder i Kirken, og kan derfor til en viss grad unnskyldes, eller i det minste forstås. Men Kirkens hierarki er der for å tjene Kirkens legeme, og bevare enheten og den sanne tro, i forvaltningen av Kirkens sakramenter, til beste for alle menneskers frelse.
Kirken er jo slett ikke et mål i seg selv! Nei, Kristus grunnla sin Kirke med det ene mål for øyet; å forkynne Evangeliet om Guds rike. Og gjennom vår forkynnelse forenes vi med Kristus, i Kirken og i sakramentet. Siden Guds rike ikke er av denne verden, hadde ikke Menneskesønnen engang noe han kunne lene sitt hode mot, og våre kulturelt betingede sannheter og gamle tanker om virkeligheten må snus på hodet! Det var akkurat dette Jesus underviste om i Saligprisningene, da han sa at de siste skal bli de første, og de første de siste!
Vi er alle apostler, kalt til å følge Kristus, men uten å snu oss for å dvele ved det som var. For i likhet med Verdens Frelser, som gjennom hele sitt menneske-liv var på vandring mot Jerusalem, er også vi hele tiden på vei mot Jerusalem! Det himmelske Jerusalem! Og der skal vi finne vår endelige hvile i Guds favn, midt i det Gudsriket vi hele tiden har forkynt, – der hvor Gud er alt i alle.