Forrige søndag var den første av fem søndager på rad der vi leser etterfølgende deler av Johannesevangeliets sjette kapittel. Dette kapitlet kalles fortellingen om livets brød. Johannes er blitt sammenlignet med en sanglerke, fuglen som flyr høyt og sender sin sang opp mot det blå. I kapittel seks forteller han først om fysisk sult og behovet for føde til kroppen, men etter hvert tar han oss med til overnaturlige høyder, der han synger om sin tro på Jesus som sjelens føde og livets brød.
Den første delen av kapittel seks, som ble lest forrige søndag, beskrives som brødunderet, der Jesus metter folkemengden ute på sletten ved Galilea-sjøen. Dagens evangelium er fortsettelsen av dette underet, men perspektivet skiftes. Det er dagen etter. Folkemengden leter igjen etter Jesus. Men for Jesus holder det ikke at folk leter etter ham; han vil at de skal lære ham å kjenne. Han ønsker at deres søken etter ham skal gå videre og være mer enn en umiddelbar tilfredsstillelse av materielle behov. Jesus kom for å åpne vår tilværelse for en horisont som er mye videre enn våre daglige bekymringer for mat, penger, osv. Han sier i dagens evangelium: «Dere leter etter meg, ikke fordi dere har sett jærtegn, men fordi dere fikk stille deres sult på brød». Slik stimulerer han folk til å gå et skritt videre, til å spørre seg om meningen med underet, og ikke bare å benytte seg av det. Faktisk er brødunderet et tegn på Faderens store gave til menneskeheten, nemlig Jesus selv!
Jesus ønsker å mette ikke bare kroppen, men også sjelen. Han ønsker altså å gi oss den åndelige mat som kan stille den dypeste sult. Han sier «Nå skal dere arbeide, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir og gir evig liv».
Folkemengden lytter til Jesu oppfordring, men forstår den ikke. De spør ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?». Jesu tilhørere tror at han ber dem om å overholde noen forskrifter, noen gjerninger, for å kunne få flere slike undere. Dette er en vanlig fristelse for oss: å projisere bildet av en herre-tjener-modell på vårt gudsforhold.
Det er fordi folkemengden har misforstått, de ønsker at Jesus skal si dem hvilke gjerninger Gud vil de skal gjøre. Men Jesus gir et uventet svar. Han sier «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt». Disse ordene er vendt også til oss, i dag: gjerningene som Gud ønsker, består ikke så mye i å «gjøre» ting som å «tro» på Ham som Gud har sendt. Det betyr at troen på Jesus gjør det mulig for oss å gjøre Guds gjerninger.
Å tro på Jesus er mye mer enn bare å akseptere med intellektet at han er vår Gud og vår Frelser. Den troen Jesus har i tankene, er en holdning der hele personligheten er engasjert. Den innebærer tillit til Gud, en total overgivelse til hans vilje. Den innebærer at vi avstår fra å styre vårt liv selv. At vi slutter med å sløse bort energi på ting som ikke er verdt det. Denne troen innebærer at vi gir slipp på alle de smertefulle hendelsene i vår fortid, og også at vi slutter å engste oss for fremtiden. Alt dette er selvfølgelig krevende, men klarer vi det, er det befriende. Hvis vi går inn i dette kjærlighets- og tillitsforholdet til Jesus, blir vi i stand til å gjøre gode gjerninger til beste for våre medmennesker.
Mot slutten av dagens evangelietekst sier Jesus: «Jeg er livets brød». Måtte vi styrke vårt forhold til og vår tro på ham som er livets brød, han som er kommet for å mette vår sannhetssult, vår kjærlighetssult.