Jeg må innrømme at jeg blir meget opprørt når jeg treffer gode kristne mennesker som på en eller annen måte er blitt slavebundet av skyldfølelse. Vi som kirke har sviktet dem, mener jeg, når vi ikke hjelper dem å oppleve Guds barmhjertighet og tilgivelse. Opp gjennom tidene er det ofte blitt formidlet et Gudsbilde som er hardt og uten miskunn.
I dag feirer vi Den guddommelige miskunns søndag. Bakgrunnen for feiringen er Den hellige Faustina og hennes åpenbaringer av Jesus som Den guddommelige barmhjertighets konge. Faustina var en polsk nonne fra første halvdel av forrige århundre. Pådriveren for innstiftelsen av denne festen var Den hellige Johannes Paul 11. Hans encyklika «Dives Misericordia» ble inspirert av Faustina.
Guds barmhjertighet er et tema som er blitt enda sterkere i løpet av de siste årene. Kort tid etter at han var blitt valgt, uttalte pave Frans at tiden var kommet til at Kirken skulle lege sår. Da en journalist spurte hvordan Kirken skulle gjøre dette, svarte han: med barmhjertighet.
«Guds navn er barmhjertighet» – husker du boken med denne tittelen som pave Frans skrev i forbindelse med barmhjertighetens år for fem år siden? Gjennom hele boken kan vi merke hans brennende ønske om å nå ut til alle – både innenfor og utenfor Kirken – som leter etter en vei til fred og forsoning, en lindring mot fysiske og åndelige sår. Han henvender seg først og fremst til mennesker som engster seg og lider, og som ber om å bli tatt imot og ikke skjøvet bort: for eksempel de som sitter i fengsel. Og også til mennesker som ofte er blitt såret av Kirken – for eksempel homofile og de som er blitt skilt. Uten å underkjenne de etiske og teologiske spørsmålene, presiserer Frans at Kirken ikke kan stenge døren for noen. Barmhjertighet er selve kjernen i det vi tror. Det er sprengkraften, det forløsende, det som setter oss virkelig fri.
Det er ingen tilfeldighet at miskunnssøndag feires på søndagen etter påskedag. I dagens evangelium er disiplene redde – redde for at de også kan bli arrestert og korsfestet. Derfor har de stengt seg inne i et hemmelig rom. De må ha følt seg helt knust og fullstendig desillusjonert. De hadde forlatt alt og alle i Galilea. I tre år hadde de reist rundt med Jesus og stolt på ham. Nå er han død og deres egne liv i fare. De er i sjokk.
Så blir sjokket enda større når den oppstandne Jesus trer inn midt iblant dem, i det lukkede rommet. Hva er hans første ord til dem? Med et barmhjertig blikk til hver og en av dem sier han: fred være med dere. Jesus fordømmer dem ikke. Han kritiserer ikke deres svikt eller mangel på troskap. Ikke en gang Peter som hadde fornektet Jesus, får noen kritiske bemerkninger. Tvert imot. En gang til sier Jesus til dem: fred være med dere. Den oppstandne Kristus er altså Den guddommelige barmhjertighets konge.
Jeg regner med at ingen av oss her har opplevd noe så dramatisk som apostlene opplevde den dagen. Men noen ganger er vi som Thomas: vi tviler. Andre ganger kan vi være usikre i vårt forhold til folk som er viktige for oss, og vi gjemmer oss bak hjertets låste dør – slik at vi blir ute av stand til å nå ut til dem vi er glad i.
Men den oppstandne Kristus kommer gjennom denne stengte døren og sier også til oss: fred være med deg. Han taler på et plan som ligger dypere enn alt det som er såret og engstelig i oss. Han forteller at vi er dyrebare i hans øyne – og han tilgir all vår vakling og usikkerhet. Han kommer alltid til å være med oss i alle sorger og gleder som livets reise vil medføre.
Og så sender han oss ut for å frigjøre våre medmennesker i Den hellige ånds navn. Denne oppgaven tilkommer ikke bare ordinerte prester. Vi er alle kalt til å sette fri dem som er blitt slavebundet av skyldfølelse. Dette er nådens kall. Dette er barmhjertighetens kall.
Med ønske om en riktig god miskunnssøndag!