I dag er Herren bekymret. Det er faktisk ikke første gang. Faderen vår som er i himmelen har vært bekymret for oss helt siden den dag da Adam og Eva smakte den forbudte frukt. Derfor sendte han oss sin enbårne Sønn, for å frelse oss. Men i dag er den enbårne Sønn selv bekymret for oss.
“Jeg kan si dere at mange skal forsøke å komme gjennom den trange port, uten å klare det.” Han sier det til dem som følger ham fra landsby til landsby, de som sitter til bords sammen med ham. De følger Jesus, og de tenker sikkert at de faktisk vil komme gjennom den trange port. Men Herren, som skal dømme levende og døde, skal si til mange av dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra, bort fra meg, alle dere illgjerningsmenn. «Bort fra meg», hva tror dere det betyr? Hvor tror dere de skal sendes?
Og vi som er samlet i dag, tror vi ikke at vi vil komme gjennom den trange port? Sitter vi ikke til bords sammen med Herren, nå og hver søndag, i eukaristien? “Bort fra meg, alle dere illgjerningsmenn” – hvordan kan det skje?
Jesus og Jesaja snakker om folk som skal komme fra øst og fra vest, fra nord og fra syd, og sette seg til bords i Guds rike. Sikkert er dette en kunngjøring om at Herren er hele universets Far, ikke bare jødenes Far. Men det er mer. Det er en kunngjøring om at paradisets porter, trange og små, er åpne, mens vi lever i en verden som insisterer på at portene skal være lukket.
Dette er mest tydelig i politikken. Men det er ikke det verste. Det verste er å ha lukkede hjerter. Lukkede hjerter, lukkede for brødre og søstre, lukkede for min neste, for alle, og folk tror at det er helt greit. Hjertet mitt lukket for alle, unntatt for meg selv. Åpent for meg selv! Åpent for hvem? Åpent for meg selv, det gamle meg selv, åpenbart. Men lukket for en ny, en omvendt meg selv.
Vi må omvende oss til Gud hver dag. Ja, ja, vi har hørt det tusen ganger. Kanskje kan det være nyttig om vi sa: vi må omvende oss fra en menneskelig kultur til en menneskelig og himmelsk kultur. Ikke bare den himmelske kultur: vi er ikke engler. En menneskelig og en himmelsk kultur. Livet på jorden, og livet i paradiset. Hvordan da?
Et eksempel: menneskerettigheter. Menneskerettigheter i den menneskelige kultur er helt greit, veldig bra. I den himmelske kultur, ikke så greit. Når dere står utenfor og banker på porten og sier: hallo! det er jeg! Jeg har sittet til bords sammen med Herren! Åpne porten, vær så snill! Jeg har rett til å komme inn! Forget that. Glem det. Det finnes ingen rett til å komme inn i paradiset. Det finnes bare Guds barmhjertighet for oss. Det er barmhjertigheten som sier: “Kom, dere som min Far har velsignet, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere” (Mt 25,34). Se, gjennom Guds barmhjertighet mottar vi så mye mer enn vi ville motta gjennom noe rettssystem.
Vi må omvende oss. Fordi, hvis hjertet bare er åpent for den gamle Adam, hvis hjertet er lukket for en ny Adam eller Eva, lukket for en omvendt Adam eller Eva, lukket for barmhjertighet, lukket for paradisets kultur, hvordan kan paradisets dører åpnes for oss?
Bare én person kan åpne hjertet mitt: jeg selv. Det blir aldri lett. Det blir smertefullt. Det blir kostbart. Kanskje blir det umulig. Men det finnes ikke noe så fantastisk som å gjøre det umulige, ikke noe så givende som å bære sitt kors her på jorden. Jesus Kristus gjorde det slik at vi kunne gjøre det, og så ta i arv det evige liv.