St.Hallvard, 22. søndag år c, 2. sept. 2007
”Kjære venn, kom og sett deg høyere opp” -”og dermed blir du hedret i alle gjestenes påsyn”
Etter å ha hørt dagens evangelium, er det kanskje noen som husker episoder fra sin egen oppdragelse i barndommen, eller kanskje hvordan de selv prøver å oppdra barn eller barnebarn. En rekke gester og manerer som vi praktiserer i samfunn med andre mennesker, og kaller høflighet eller god og dårlig oppførsel, har sine røtter nettopp i de lignelsene som Jesus i dag forteller oss.
Men det han fremfor alt ønsker å formidle, selve kjernen eller kilden til gode relasjoner mellom menneskene, befinner seg i det vi kaller ydmykhet. Et uttrykk som både blir brukt og mye missbrukt, forstått og mye missforstått. Så la oss se litt nærmere på hva fenomenet ydmykhet egentlig er.
Allerførst kan vi konstatere at ydmykhet ikke betyr, slik man kunne være fristet til å tro, beskrivelsen av noe nedverdigende eller mindreverdig. For tvert imot, dét ydmykheten faktisk beskriver eller betegner, er verdighet! Vårt Menneskeverd.
Å være ydmyk, betyr at man ikke overvurderer sitt eget verd, ja, men like viktig er det å huske på at man heller ikke skal undervurdere seg selv! Gjør man det, kan det fort føre til en destruktiv selvforakt! Og selvforakt betyr at man føler seg verdiløs og ubrukelig. Og som verdiløs og ubrukelig, er man uten håp om å kunne bidra til å forandre det onde til det gode! Man føler seg håpløs!
Nei, er det noe vi ikke er fornøyd med ved oss selv, skal vi i stedet for å forrakte oss selv, heller forsøke å innrømme sannheten. Og sannheten om oss selv kjenner vi. Det må bare mot nok til for å innrømme den. Sannheten om oss selv er at vi faktisk ikke vet alt. At vi ikke kan alt. Og at vi derfor ikke gjør alle ting helt riktig. Altså at vi ikke er perfekte. At vi er syndere.
I forfatteren Bernanos sin bok: ”En landsbyprests dagbok”, hører vi den syke presten si mot slutten av sitt liv: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv, men hvis alt hovmot var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som en hvilken som helst av Kristi lidende lemmer.”
Vi må aldri glemme; at vi er skapt i Guds bilde, og at vi er kalt til å bidra med å bygge Gudsriket allerede her på jorden. Til dette arbeidet har Gud gitt oss nådegaver av sin milde godhet; hver og en av oss har fått i rikt monn, sine egne evner og talenter. Og nettopp ydmykheten er det som åpner ønsket om å lære og å forstå nye ting. Derfor har spesielt de ydmyke fått håpet i nådegave, fordi håpet og troen på Kristi kjærlighet skal føre Guds folk frem mot frelsen.
De selvtilfredse og arrogante, de som er ”seg selv nok”, har ikke troen på at de kan lære seg noe mer enn det de allerede kan, og har derfor heller ikke håp om å kunne forandre på noe av det som ikke er bra.
En stor utfordring for den som ønsker å leve sitt liv i ekte ydmykhet, er å lære seg hvordan barmhjertighetsgjerningene gjøres ut fra et oppriktig ønske om å elske sin neste, MER enn han hele tiden ønsker å bli elsket tilbake.
Så når Jesus snakker om å gi til de fattige, de blinde og de funksjonshemmede, er han klar over at en slik barmhjertighets-handling kan være vanskelig å utføre. For gir man til noen som er svært fattig, kan man veldig lett å føle seg overlegen, og mer verd i forhold til dem, fordi vi faktisk har noe vi kan gi bort, mens de ikke engang har nok til å klare seg selv.
Vi vet at vi ikke får tilbake det vi gir bort. Men når vi likevel får en god følelse av å gjøre det, kan vi spørre oss; kommer denne følelsen bare av å ha delt Guds kjærlighet og skaperverkets frukter med våre medmennesker?, Eller…….. føler vi oss kanskje, et lite øyeblikk, også bedre og snillere enn alle dem som ikke gir?
I vår sosialdemokratiske del av verden, er likhet og rettferd egentlig lovbestemt. Alt skal måles og veies, og vi forventer oss bortimot like mye tilbake, om vi låner ut noe. Lover og regler må jo et samfunn ha for å fungere, det vet vi.
Men Gudsrikets lover, de som Jesus snakker om i evangeliet, de er helt annerledes. De sier at hvis du gir bort noe i den hensikt å få noe igjen, da blir du stående tomhendt tilbake. Men gir du derimot bort noe uten å vente noe i retur, ja da vil lønnens gave komme tilbake i rikt monn, og når du minst venter det!
Så la oss, brødre og søstre, på denne søndagen som skal være en barnas og familienes søndag, spesielt be Herren om å gi oss ydmykhetens nådegave. Og om at ikke hovmod og selvgodhet stenger for håpet, som gjør at vi stadig ønsker forbedre oss, og lære nye ting og nye mennesker å kjenne.
Måtte håpets stjerne opplyse hjertene våre, så kjærligheten til medmenneskene kan spre seg blant oss som ild i tørt gress.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen