Brødre og søstre,

for et par søndager siden hørte vi Jesus forkynne i Evangeliet at han var kommet til jorden for å skape splid og ikke fred, noe som for oss både var en sjokkerende og urovekkende opplysning. Men, ved hjelp av pater Arnes preken, fant vi etter hvert ut at disse ordene ikke var bokstavelig ment, men nærmest brukt som en metafor.

Derfor må vi også i dag, når vi får høre at vi må hate våre kjære, ja til og med vårt eget liv, for å kunne følge ham som hans disipler, gå ut ifra at det ligger en annen mening også bak disse harde ordene. For er det noe vi har lært, så er det først og fremst at den som vil å være disippel for han som er kjærlighetens kilde, ikke skal hate, men tvert imot elske sin neste som seg selv.

Ser vi litt nærmere på hva som har ligget i Kirkens Tradisjon, vil vi oppdage at Kirken alltid har stilt det krav at den som vil følge Jesus ved å leve et religiøst liv, må avlegge et fattigdomsløfte. Og det er et løfte som avlegges i sammenheng med to andre løfter, nemlig lydighet og kyskhet. Dette er kanskje ikke så ukjent for de fleste, men mindre kjent er det muligens at Kirkens også forventer at disse tre løftene; fattigdom, lydighet og kyskhet skal gjelde for alle sine troende, om enn med en mindre direkte og konkret betydning enn det som forventes av de som velger et religiøst klosterliv.

For dem gjelder Jesu’ utvetydige befaling: gå og selg alt du eier, gi det til de fattige, og kom så og følg meg, akkurat som den gjaldt for den hellige Antonius, han som gjorde akkurat dét, i motsetning til den unge rike mannen som i stedet snudde seg, og gikk sorgfull bort.

At det fortsatt finnes unge kvinner og menn som tar imot et kall om å følge Kristus ved å tre inn i klosterlivet i vår ultra-materialistiske verden, er nesten for godt til å tro! Men det gjør altså det, noe som bare kan bety én eneste ting, og det er at Jesu Kristi Ord fremdeles er levende og virksomt midt iblant oss. Og de som tar imot et slikt kall, vet at det de lover ikke faller på plass av seg selv idét løftet uttales, noe som selvfølgelig også gjelder for alle dem som avlegger sine ekteskapsløfter.

Men vi mennesker er bare mennesker, uansett hvilken livsform vi har valgt, – og de fleste av oss har en tendens til å klamre seg til det vi eier, enten vi har avlagt løfter eller ikke. Derfor er klosterlivet, i beste fall, ment å være en slags skole i å frigjøre seg fra disse tendensene. Men vi må være klar over at det som ligger i et fattigdomsløfte er noe uendelig mye mer og altomfattende enn bare å ha et dempet forhold til sine verdslige saker og ting. Ikke minst er det en fattigdom i dét å velge å ikke ha en familie rundt seg, og etterkommere til å bringe slekten videre, eller ikke engang å ha en egen hund å være glad i, og kunne dele sin kjærlighet med.

Men denne klosterlivets rigide form for livsførsel har altså en egen oppgave, og det er å minne alle som vil følge Kristus om akkurat de kravene Jesus stiller i dagens Evangelium.

Hvor brutalt det enn kan høres, ér dette kravet både nødvendig og ufravikelig. For den beslutningen som tas, må gjøres ene og alene av kjærlighet ham! Den som avlegger sine løfter må være overbevist om at det bare handler om en inderlig kjærlighet til Jesus Kristus, uten noen påvirkning fra familie og relasjoner og situasjoner, eller som en praktisk løsning på økonomiske eller andre bekymringer. Det er ene og alene kjærligheten og troen på et liv i Jesus Kristus som skal ligge til grunn for beslutningen om å svare ja til et slikt kall.

Og med dette i mente forstår vi kanskje litt bedre at Jesus ikke helt bokstavelig mener at noen må hate sin mor og sin far og sine kjære for å kunne følge ham. Men at de som velger å gjøre det, må ha en så stor kjærlighet som grunn, at de prioriterer ham fremfor alle sine kjære.

Likevel må vi for all del ikke glemme, at samtidig som han forlanger alt dette, så forlanger han også at vi skal elske vår neste, og ikke bare vår neste heller, men til og med våre fiender!

Jesus vil nemlig at verden skal undre seg, og undre seg i så stor grad, at den stiller spørsmål ved hva det er som egentlig er meningen med livet. Først da vil den sakte men sikkert, og litt etter litt, begynne forstå at til syvende og sist er det likevel en annen som vil komme til å bestemme over alt det vi eier og har, det som vi nå kaller vårt.

Og når vi kan følge etter Kristus, vil meningen med livet fullt ut åpenbares for oss, og vi vil endelig forstå hva som egentlig ligger i ordene: Ingen kan være min disippel, om han ikke først gir avkall på alt han eier.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen